Av Sjur Cappelen Papazian
Mastergrad i utvikling, Universitetet i Bristol, England
Oljetilgang har spilt en stadig viktigere geopolitisk rolle i det forrige århundre og vil føre til konflikter i Sørvest Asia, Sentral Asia, Sør-Amerika og Nord-Afrika om å kontrollere energiresurser i det neste århundret.
Det har blitt dokumentert at de virkelige motivene bak USAs krigføring mot Afghanistan verken var å fange Osama bin Laden eller bekjempe terror, men å vinne kontrollen over de enorme olje- og naturgassressursene i det kaspiske hav og Sentral Asia, samt benytte seg av Afghanistans geostrategiske beliggenhet. Det samme kan sies om krigen mot Irak.
USA har vært, er og kommer til å være avhengig av olje fra Sørvest Asia. Vi husker alle oljekrisen i 1973 da Organization of Arab Petroleum Exporting Countries (OAPEC) medlemmer benyttet seg av olje i en energikrig mot USA og resten av Vesten på grunn av USAs støtte til Israel gjennom å erklære oljeembargo. En av grunnpilarene for USAs politikk i Sørvest Asia gjennom det siste halve århundret har derfor vært ønsket om å sikre en stabil og ikke altfor kostbar strøm av olje fra Den persiske golf til Vesten. I dette området fremstår det oljerike Irak i stadig sterkere grad som et fremtidig nøkkelland.
En ny studie av oljereservene i Irak som det amerikanske analyseselskapet IHS har gjennomført viser at Iraks oljereserver kan være 100 milliarder fat større enn det som tidligere har vært antatt. Iraks store oljereserver har tidligere vært beregnet til 116 milliarder fat olje, eller verdens tredje største oljereserver etter Saudi-Arabia og Iran.
Skulle IHS’ nye anslag om ytterligere 100 milliarder fat i reserver, eller nesten en dobling, vise seg å stemme vil Irak ha oljereserver på rundt 216 milliarder fat og dermed gå forbi Iran og ha verdens nest største oljereserver, kun rett etter Saudi-Arabia, viss oljereserver er anslått å være på 264 milliarder fat, noe som tilsvarer 22 prosent av verdens samlede oljereserver.
BP Statistical Review of World Energy 2006 anslår samtidig at Irans oljereserver er på 137,5 milliarder fat, noe som tilsvarer 11,5 prosent av verdens oljereserver. Norges oljereserver utgjør til sammenligning bare 0,9 prosent av verdens påvist oljereserver.
De nye reservene befinner seg i den vestlige delen av Irak, mens dagens oljeproduksjon hovedsakelig kommer fra de sørlige områdene og i de kurdiskkontrollerte områdene i nord. De vestlige ørkenområdene anses å ha vært lite utforsket så langt.
Nasjonaliseringene i land som Russland, Venezuela og Bolivia, har gjort rommet trangere for de mektige oljemonopolene. Dermed har Irak fått enda større betydning som investeringsområde. Med dagens oljepriser skyr verken oljeselskapene eller deres respektive regjeringer noen midler. Sett i lys av at det koster rundt en dollar å utvinne ett fat irakisk råolje, tilsier den astronomiske profitten at man har råd til både private hærer for å beskytte produksjonsanleggene, og enda blir det nok noe til overs til et smørefond.
Et annet forhold som gjør Irak ekstra interessant for internasjonale oljeselskaper, så snart den politiske og sikkerheten bedres, er de lave kostnadene ved oljeproduksjon, som anslås til bare rundt 2 dollar pr. fat. Irak skal være i stand til å eksportere minst seks millioner fat per dag og produsere mellom åtte og ti millioner fat olje per dag.
På denne bakgrunn er det naivt å tro at USA skulle vurdere å gå til krig i en region som rommer to tredjedeler av verdenspåviste oljereserver, uten at olje har noe som helst med saken å gjøre selv om virkeligheten er betydelig mer innfløkt og omfatter både strategiske, militære, politiske og følelsesmessige motiver.
I følge et intervju av journalist og forfatter Amy Goodman som ble sendt den 27. februar 2007 på Democracy Now! sa den forhenværende CIA-analytikeren (under Lyndon Johnson og Richard Nixon), anerkjente akademikeren og ledende kritiker av USAs utenrikspolitikk, Chalmers Johnson, som blant annet er forfatter av boken Nemesis: The Last Days of the American Republic, hvor han tar til orde for at det at USA har gapt over for mye på det militære og det økonomiske plan kan føre til nasjonens sammenbrudd som republikansk forfatning, blant annet om Irak-okkupasjonen:
”Og så valgte vi Irak som er det nest rikeste oljelandet på jorden og et sted som passer ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, der i blant Seymour Hersh, men jeg tror at en viktig årsak til at vi ikke hadde noen plan for å komme oss ut av Irak er at vi ikke hadde til hensikt å forlate landet. Og den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet, er sikre bevis på dette. Man kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen annen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har gjentatte ganger sagt på sin liksom nonchalante måte når han blir spurt: ”Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?” og han sier vanligvis: ”Å, minst et tiår på disse basene.” Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem.”
Olje var neppe hovedgrunnen til at USA invaderte Irak i 2003, men USA hadde neppe invadert Irak om ikke Irak hadde olje. Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om disse konvensjoner og protokoller og USA hadde fått laget i stand en liste over de viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.
I følge USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan handler Irak-krigen i stor grad om olje. I sin nye bok The Age of Turbulence: Adventures in a New World går mannen som i 18 år var sentralbanksjef i USA hardt ut mot president George W. Bush. Han slutter seg til krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. I følge Greenspan: ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje.” Han forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006.
”Til tross for sin publiserte angst over Saddam Husseins ”masseødeleggelsesvåpen” var amerikanske og britiske myndigheter også bekymret over volden i et område som skjuler en ressurs som er uunnværlig for verdensøkonomien”, skriver han videre. I forkant av invasjonen av Irak, advarte Bush irakerne: “Ikke ødelegg oljebrønnene”. I motsetning til den irakiske kulturarven, som det i følge Haag konvensjonen av 1954 å beskytte, klarte amerikanerne å sørge for at Oljeministeriet ikke ble plyndret og ødelagt, slik som skjedde med det resterende.
”Samme påstand ble framsatt om Golfkrigen i 1991, og jeg tror ikke at det var rett”, svarte USAs nåværende forsvarsminister Robert Gates, som understreker at han selv ikke deltok i beslutningsprosessen som førte til invasjonen av Irak, men støtter opp om sin forgjenger Donald Rumsfeld. ”Dette handler om stabilitet i Golfregionen. Det handler om skurkeregimer som forsøker å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Det handler om aggressive diktatorer”, sier Gates
Mens Bush administrasjonen har hevdet at krigen i Irak ikke handler om olje, har Greenspan som forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006 tilsluttet seg krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. Det hvite hus avviser at Iraks oljerikdom var en medvirkende årsak til invasjonen i 2003 på tross av at det tradisjonelt har ligget to læresetninger bak den amerikanske oljepolitikken:
1. ”Olje er alt for viktig til at den kan overlates til araberne”, sa utenriksminister Henry Kissinger da prisene steg fra 1,80 dollar fatet i 1970 til 12,45 dollar i 1974 under den første oljekrisen i 1973
2. ”Vi vil forbruke to prosent mer olje for hvert år samtidig med at den årlige produksjonen faller med tre prosent. Det fører til en mangel på 50 millioner fat om dagen i 2010”, sa visepresident Dick Cheney da han gikk av som styreleder for verdens største oljeentreprenørselskap Halliburton. ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje”, skriver Greenspan.
Det brer seg en oppfatning om at produksjonen i og utenfor OPEC ikke klarer å holde tritt med det voksende forbruket. USA og Kina, i dag verdens to største oljeforbrukere, står alene for to tredeler av økningen. Økningen i Asia er ti prosent høyere enn i Europa.
Zbigniew Brzezinski, også kjent som Z Big, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver og nå Obama ledende sikkerhetsrådgiver, skrev boka Det store sjakkspillet: Amerikas forrang og dets geostrategiske imperativer, publisert som Den eneste supermakten i Tyskland. Den sies å være malen for en ny verdenskrig. Det store sjakkspillet er lite annet enn en fornyet utgave av Det store spillet som var en geostrategisk konflikt som utspant seg mellom Storbritannia og Russland om kontrollen over Sentral Asia, hvor av det klassiske store spillet fant sted i perioden mellom Den Russisk-persiske avtalen i 1813 til den anglorussiske konvensjonen i 1907, etterfulgt av en annen, men mindre intensiv fase i etterkant av bolsjevik revolusjonen i 1917.
Kort sagt dreier det seg om at USA vil gjøre alt for å oppnå fullstendig hegemoni, noe som vil bli gjort gjennom å sette opp en egen global geopolitisk struktur som kan kontrollere og styre verdensutviklingen. Det sier seg selv at boken er et av de ledende strategiske dokumentene for den sittende administrasjonen i Washington, USA.
Brzezinski hentyder til det moderne Sørvest Asia som en kontrollfaktor i forhold til det område, han kaller det Eurasiatiske Balkan. Okkupasjonen av Irak, især det irakiske Kurdistan, er forberedelsesplassen for balkaniseringen, oppdelingen, av området. De juridiske rammer for oppdelingen av Irak i tre deler er allerede ved å bli fastlagt av det irakiske parlament og under føderalismens navn. Det ser ut til at man forsøker å åpne en inngang til Sentral Asia via Sørvest Asia, som sammen med Afghanistan og Pakistan er utgangspunkter for å utvide amerikansk innflytelse i det tidligere Sovjet og de forhenværende sovjetrepublikker i Sentral Asia. Sørvest Asia er i en viss forstand Sentral Asias ytterste rekke.
Prosjektet for Det nye Sørvest Asia, som ble introdusert av Washington og Tel Aviv, dreier seg om en omkalfatring av hele Sørvest Asia. Neoliberale globalister og nykonservative har brukt termen kreativ destruksjon for å beskrive en prosess, et konstruktivt kaos, en respektinngytende revolusjonær kraft for kreativ ødeleggelse som skaper betingelser for vold og krig i hele regionen, hvorved de håper på å skape deres nye verdensorden. En større krig i Sørvest Asia kunne resultere i nye grensedragninger, som strategisk ville være til fordel for britisk-amerikanske interesser og for Israel.
Målet er å skape et nytt Sørvest Asia, som er i overensstemmelse med deres geostrategiske behov og målsetninger. Nytegningen og oppdelingen av Sørvest Asia fra Libanons og Syrias kyster i det østlige Middelhav til Anatolia eller Lilleasia, Arabia, den Persiske Golf og den indiske slette svarer til de allmene økonomiske, strategiske og militære mål, som er en del av den stående angloamerikanske og israelske dagsorden i regionen. Et nytegnet og omstrukturert kart over Sørvest Asia, det NATO-okkuperte Afghanistan og Pakistan, som identifiseres som Det nye Sørvest Asia, har sirkulert i strategiske, regjeringstilknyttede, politiske og militære samt NATO-kretser siden midten av 2006.
Skulle Tyrkia eller Iran destabiliseres ville regionens indre problemer bli umulige å håndtere, og bestrebelser for å begrense Russlands regionale dominans kunne bli forgjeves. Gjennom såkalt konstruktiv destruksjon og kaos ønsker det angloamerikanske kompleks å endre regionen ved å skape Det nye Sørvest Asia for å fremme deres egen agenda. Det ser ut til at et delt og balkanisert Irak vil være den beste måten å oppnå dette på gjennom.
Nylig kom CIA med en rapport hvor organisasjonene streker opp et scenario der Russland kan kollapse i 6-8 separate stater innen 2015. CIA er allerede tungt på plass i Georgia for å overvåke Kaukasus- og Kaspi-regionen, og krigen i Afghanistan har sikret USA militært nærvær i Usbekistan, naboland til det olje- og gassrike Kasakhstan. Russland har i gjengjeld laget et scenario hvor USA har brutt sammen. ....Russland forutser USAs kollaps – USA forutser Russlands kollaps... begge enhetene kollapser på grunn av de samme årsakene mens hver av dem blir satt opp mot den andre (kommunister versus yankier) for å holde offentligheten borte fra fienden langt nærmere sitt eget hjem... I tillegg kan sies at CIA også har forutsett at EU vil oppløses innen 15 år viss ikke det radikalt reformerer sitt velferdssystem. CIAs rapport, som tar for seg hvordan verden kan se ut i 2020, advarer om at Europa kan bli trukket inn i en økonomisk nedgang via dets aldrende befolkning, samtidig som den forutser slutten på NATO og post-1945 militæralliansene.
Forestillingen om et nytegnet Sørvest Asia-kart presenteres som et humanitært og rettferdig arrangement, som vil være til fordel for folkene i Sørvest Asia og dets tilgrensende regioner. Saken er at regionen av utenforliggende krefter har blitt omdannet til en kruttønne, som er klar til å eksplodere med den riktige utløser, kanskje ved britisk-amerikanske og/eller israelske luftangrep på Iran og Syria. Fortalerne for Det nye Sørvest Asia og nye grenser unngår en oppriktig fremstilling av røttene til dagens Sørvest Asia problemer og konflikter. Mediene innrømmer ikke den kjensgjerning at nesten alle større konflikter i Sørvest Asia er konsekvenser av overordnede britisk-amerikansk-israelske dagsordener.
Det NATO-okkuperte Afghanistan har blitt oppdelt, bortsett fra hva selve navnet angår. Det er utbredt fiendskap i Levanten, hvor det ble oppmuntret til palestinsk borgerkrig. Det østlige Middelhavet har med suksess blitt militarisert av NATO. Syria og Iran blir demoniserte av de vestlige medier med henblikk på å rettferdiggjøre en militær dagsorden. Samtidig har de vestlige medier på daglig basis foret befolkningene med uriktige og fordomsfulle ideer om at befolkningsgruppene i Irak ikke kan sameksistere og at konflikten ikke er krig og okkupasjon, men en borgerkrig, som er karakterisert av indre kiv og strid mellom shiaer, sunnier og kurdere. Dette samtidig som alle disse gruppene, samt de kristne, står sammen om å kreve at okkupasjonsstyrkene, også kjent koalisjonsstyrkene, skal ut.
Mange av de problemer som preger dagens Sørvest Asia er resultatet av en bevist skjerpelse av eksisterende regionale spenninger. Sekteriske skillelinjer, etnisk spenning og intern vold har tradisjonelt blitt utnyttet av USA og Storbritannia forskjellige steder på kloden, inkludert Afrika, Latin Amerika, Balkan, dermed termen balkaniseringsprosess, og Sørvest Asia. Irak er bare et av mange eksempler på den angloamerikanske strategi. Andre eksempler er Rwanda, Jugoslavia, Kaukasus og Afghanistan.
USA har bevist blokkert for eller fordrevet ekte demokratiske bevegelser i Sørvest Asia fra Iran i 1953, hvor et amerikansk-britisk støttet kupp ble organisert mot stastsminister Mossadeghs demokratiske regjering, til Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, de arabiske sjeikedømmer og Jordan, hvor den britisk-amerikanske allianse nå støtter militærregimer, enevoldsherskere og diktatorer, noe som klart viser at det de er interessert i ikke er menneskerettigheter og bedre forhold for kvinner, men snarere kontrollen over oljen, noe de siden Andre verdenskrig, viss ikke før, gjør alt for å få.
Blant problemene i dagens Sørvest Asia er mangelen på ekte demokrati, som amerikansk og britisk utenrikspolitikk faktisk bevist har spendt ben for. Demokrati av vestlig tilsnitt har kun vært et krav til de stater som ikke har oppfylt Washingtons politiske krav. Saudi-Arabia, Egypt og Jordan er eksempler på udemokratiske stater, som USA ikke har noen problemer med ettersom de er fast tilknyttet den angloamerikanske sfære og kretsløp. All retorikken vedrørende menneskerettigheter og demokrati utgjør uten unntak kun påskudd for konfrontasjon.
Forsøkene på bevist å skape fiendskap mellom Sørvest Asias forskjellige etniske, kulturelle og religiøse grupper har vært systematiske. De er en del av en omhyggelig planlagt etterretningsoperasjon. Man svekker motstandsbevegelsen mot fremmed okkupasjon gjennom herskerstrategi, for på den måten å fremme angloamerikanske og israelske interesser i regionen. Særlig illevarslende er det at mange av regionens regjeringer, som f.eks. Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og Siniora regjeringen i Libanon, samt Fatah i Palestina, hjelper Washington med å fremkalle splid mellom befolkningene. Det pågår nå et våpenkappløp som ikke tjener noen enn det militærindustrielle kompleks. USA gir flere hundre milliarder kroner i våpenhjelp til vennligsinnede land i Sørvest Asia. Ved å stabilisere Irak, destabilisere Iran og isolere Hamas, satset USAs president på å få til en omfattende fredsløsning før han gikk av som president, men resultatet ble kun mer kaos.
Høsten 2007 turnerte utenriksminister Condoleezza Rice og forsvarsminister Robert Gates Sørvest Asia. Med seg på turen hadde de med seg en våpenpakke verdt i underkant av 370 milliarder kroner de neste ti åra. Saudi-Arabia, Qatar, Bahrain, Oman og De forente arabiske emirater skal dele 117 milliarder kroner, Egypt får 76 milliarder, mens Israel blir tilgodesett med 176 milliarder. For Egypts vedkommende betyr våpenpakka en forlengelse av den avtalen som har eksistert siden fredsavtalen med Israel i 1979. Det samme gjelder for Israel, bortsett fra at israelerne har fått sitt beløp økt med 25 prosent. Bedre kan ikke USA vise hvem de setter størst pris på av sine venner i Sørvest Asia.
Internasjonale oljeselskaper forsøker nå å ta kontroll over de 115 milliarder oljetønner av kjente oljereserver, 10 prosent av verdens totale beholdning, som eksisterer i Irak, som har verdens tredje, etter Saudi-Arabia og Iran, største påviste oljereserver. Mens det stadig trues med krig mot Iran, både fra demokrater og republikanere, har Saudi-Arabia havnet i USAs søkelys og er et nøkkelland i det neokonservative Project for the New American Century (PNAC) for endringer av det politiske kartet i Sørvest Asia. Den konservative tankesmia Rand Corporation har levert en rapport som konkluderte med at kongehuset Saud ikke nødvendigvis er en alliert av USA. I etterkant av den 11. september 2001 trakk saudierne ut milliarder av dollar fra deres USA kontoer.
USA har vitale interesser i å garantere leveransene på energi for å hindre å kunne bli presset av fiender i Golfen. Stadige konfrontasjoner mellom saudisk militær og islamister fyrer opp under konklusjonen til Pentagon om at man må vurdere å erobre saudiarabiske oljefelt. Den tidligere CIA-strategen Kenneth Pollack uttalte at et plutselig tap av det saudiske oljenettverket vil paralysere verdensøkonomien, trolig i like stort omfang som den store depresjonen i 1930.
Energiplanen som Bush-administrasjonen la fram lekker. Det var National Energy Policy Development Group, en gruppe skapt via utøvende ordre den 29. januar 2001 og ledet av visepresident Richard Cheney, derfor også kjent som Cheney Energy Task Force, som produserte en nasjonal energiplan, National Energy Policy Report (NEPR), i mai 2001. I et notat til George W. Bush skrev Cheney at ”Vi har utviklet en nasjonal energipolitikk laget for å hjelpe til med å bring sammen handel, regjering, lokalsamfunn og borgere for å fremme pålitelig, rimelig og miljømessig energi for fremtiden.” Sammensetningen av gruppen, i følge rapporten, ble begrenset til regjeringsoffiserene. Men, i følge medierapporter, deltok energiindustri topper i gruppen. Blant de som hadde blitt identifisert værende involvert inkluderte den daværende Enron presidenten og lederen Kenneth Lay og lobbyistene Haley Barbour og Marc Racicot.
Man regner man med at OPEC komme til å doble sin oljeproduksjon fra 25 til 56 millioner fat om dagen innen 2025, noe som er lite troverdig på tross av at man godtar regnestykket om at Irak vil øke sin produksjon med 4 millioner fat fra de 3,5 millioner fat som produksjonen var under Saddam Hussein. Saken er at konkurransen på oljemarkedet øker. På kort sikt eksisterer det mer enn nok produksjonskapasitet eller den kan raskt utvikles. På lenger sikt er forholdet mellom verdens reserver og produksjon i dag på sitt høyeste i løpt av 45 år.
”Dette handler om stabilitet i Golf-regionen. Det handler om skurkeregimer som forsøker å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Det handler om aggressive diktatorer,” påstår Gates. Sunnimuslimske, shiamuslimske og kurdiske parlamentarikere har stått sammen og lagt fram en protest mot den nye oljeloven i parlamentet. De ønsker nå hjelp til å vise at verden støtter irakernes rett til sin egen olje og sin egen framtid. Nobel Women’s Initiative (NWI), bestående av samtlige kvinnelige nobelfredsprisvinnerne, fordømmer oljeloven og signerte et dokument hvor det blant annet står: ”Det er umoralsk og illegalt å bruke krig og invasjon som mekanismer for å plyndre et folk for deres vitale naturressurser.” Men statsminister Nouri al-Maliki er hardt presset av USA.
