YouTube - Hassan Jumaa, President of Iraqi Federation of Oil Union
Det uavhengige irakiske oljearbeiderforbundet eller Federation of Oil Unions in Iraq (IFOU), som går fult og holdent imot okkupasjonen, ble dannet i 2005 fra ulike fagforeninger som hadde begynt å organisere seg i etterkant av invasjonen og var med sin 26.000 store styrke det største uavhengige fagforeningsforbund i Irak i 2007.
Først organisert i Southern Oil Company Union (SOCU) i mai 2003 begynte Iraks oljearbeidere å organisere hva som kom til å bli General Union of Oil Employees (GUOE). De arbeidet for å beholde irakiske ressurser i hendene til irakerne, samtidig som de holdt seg uavhengig av politiske partier og innflytelse fra den utenlandske okkupasjonen. Gjennom direkte aksjoner tok de makten fra de tidligere baathist lederne, mens okkupasjonsstyrkene begynte sitt forsøk på å ta over administrasjonen av oljeindustrien, et arbeid ikke minst ledet av Kellogg Brown and Root (KBR), som bl.a inkluderer Dick Cheney, men som ble hindret av militante oljearbeidere.
KBR tok etter hvert over mye av administrasjonen, selv om motstanden fortsatte med streiker og blokkader. I 2005 organiserte GUOE en større konferanse mot privatisering med flere hundre fagforeningsarbeidere og representanter fra andre internasjonale grupper. GUOEs president Hassan Jumaa Awad fikk deretter gruppen til å skifte navn til IFOU. Uansett hvilken regjering som vil ha makten i Bagdad ved okkupasjonens slutt vil den ha behov for å ha kontroll over oljen for å kunne gjenoppbygge det ødelagte landet, noe som gir de irakiske arbeiderne en årsak til slåss for å sikre at det skjer.
Sommeren 2007 ble det klart at den irakiske regjeringen hadde tatt i bruk et dekret fra Saddam Husseins tid som forbyr fagorganisering i offentlig sektor. Oljearbeiderne i IFOU ble dermed boikottet av myndighetene. IFOU ble bannlyst og forfulgt av okkupasjonsregjeringen. Både norsk LO og ICEM, som er den internasjonale fagforeningsføderasjonen innen energi-, kjemi og gruvesektor, reagerte kraftig mot forbudet, men uten at dette hjalp.
Normal 0 21 false false false MicrosoftInternetExplorer4 /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin:0cm; mso-para-margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:10.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:#0400; mso-fareast-language:#0400; mso-bidi-language:#0400;}
IFOU ba de norske myndigheter om hjelp. Dette ettersom Norge hadde et samarbeidsprogram med Irak i forbindelse med Olje for utviklingsprogrammet, som ble koordinert av Norad. Som betingelse for oljebistanden ba IFOU den norske regjeringen om å kreve av de irakiske myndighetene at oljearbeiderforbundet skulle bli akseptert av ettersom noe annet ville ha betydd at Norge i realiteten støttet et okkupasjonsregime som fratok den irakiske befolkningen rettigheter som man i Norge mener er selvsagte.
Statoil, som uttalte at selskapet var for organiseringsfrihet, sa de måtte vurdere hvorvidt det skulle være en forutsetning for å investere i Irak når dette ville bli aktuelt. ”Som et internasjonalt selskap jobber vi jo i flere land der forholdene er veldig annerledes enn i Norge og vesteuropeiske land når det gjelder lover og tradisjoner. Det er utfordrende i forhold til hva vi er vant med fra Norge”, sa Stangeland i Statoil, og la til at ”Det er viktig at vi opptrer i henhold til vårt verdigrunnlag uansett hvor vi etablerer oss. Men det er vanskelig på kommentere utover dette, all den tid Statoil ikke er aktivt inne i Irak og følger med fra utsiden”.
IFOU reagerte sterkt på de norske Statoil planene om å etablere seg i landet. Lederen for det irakiske oljearbeiderforbundet advarte mot Statoils planer om å åpne kontor i Irak før de allierte styrkene hadde trukket seg ut av landet, noe også LO ba om. Statoils planer om etablering kunne ikke minst oppfattes som anerkjennelse av den kurdiske regionens rett og evne til å administrere Nord-Iraks oljeressurser, samt støtte til den kurdiske kampen for selvstendighet i tillegg til å kunne tolkes som godkjennelse av den amerikanske okkupasjonen av Irak. Ingen andre store oljeselskaper var på dette tidspunktet i Irak. Det norske oljearbeiderforbundet SAFE karakteriserte Statoils virksomhet i Irak som et moderne ”vikingtokt” og oppfordret til solidaritet med de irakske oljearbeiderne.
LO krevde at selskapet holdt fingrene av fatet og ba den norske regjeringen gripe inn overfor det statseide norske oljeselskapet. I lys av det statlige eierskapet krevde man at norske myndigheter kom på banen og at de var mye klarere på hva slags holdning de hadde til at et norsk selskap ble en aktør i det spillet som pågikk i Irak og som i ytterste konsekvens kunne medvirke til oppløsningen av Irak.
Etter en streik i regi av IFOU ble det satt ut arrestordre på IFOUs leder Hassan Juma’a Awad og flere andre ledere av foreningen basert på anklage om “sabotasje av økonomien.” Dette på tross av at streiken de hadde satt i gang kun var en begrenset aksjon og uten innvirkning for den generelle økonomiske tilstanden i Irak. Dette i et forsøk på å knuse foreningen, som så tok det skritt å oppfordre alle sympatisører og fagforeninger over hele verden, der i blant i Norge, om støtte.
I følge Sami Ramadani fra IFOUs støttekomite i Storbritannia, Naftana, en uavhengig komite som støtter demokratisk fagorganisjonsarbeid i Irak og som arbeider for å fremme IFOUs kamp for irakiske sosiale og økonomiske rettigheter, samt arbeider imot privatiseringen av den irakiske oljen slik det blir krevd av okkupasjonsmaktene: “Det å utstede en arrestordre av oljearbeiderlederne er et skandaløst angrep på fagorganisasjoner og demokratiske rettigheter.”
Awad skrev den 13. mai i fjor et brev til den amerikanske kongressen hvor det står ”Alle vet at oljeloven ikke tjener det irakiske folk.” Han forteller at IFOU ble holdt utenfor alle de hemmelige forhandlingene, noe som resulterte i at den nye loven ”tjener Bush, hans sympatisører og utenlandske selskaper på bekostning av det irakiske folk.” I følge Awad skulle okkupasjonen ha endt uten krav om Iraks olje som en pris. ”USA hevder de kom hit som frigjørere, ikke for å ta kontrollen over våre ressurser”, sa han til Kongressen, som kun kan vinne irakernes respekt hvis de går i mot oljeloven.
På tross av farene, en av streikene deres ble møtt med at Nouri al-Maliki, som har advart at han vil møte trusler vedrørende oljeproduksjon ”med en jernpisk”, kalte ut hæren, har oljearbeiderforbundene gjort en heltemodig innsats og krevd både at en høyere andel av oljeinntektene skal gå til å dekke lokale behov og at man ikke skal etablere seg i Irak før de allierte styrkene har trukket seg ut, samtidig som de holdt seg uavhengig av politiske partier og innflytelse fra den utenlandske okkupasjonen.
Uansett hvilken regjering som vil ha makten i Bagdad ved okkupasjonens slutt vil den ha behov for å ha kontroll over oljen for å kunne gjenoppbygge det ødelagte landet, noe som gir de irakiske arbeiderne en årsak til slåss for å sikre at det skjer. Forhåpentligvis vil ikke Statoil være med på en plyndring av det irakske folkets ressurser, men heller være med på å støtte kampen for demokrati, menneskerettigheter og et sterkt, gjenoppbygget Irak.
IFOU’s webside: Basra Oil Union
My Sadness at the Privatisation of Iraq
Employment Trumps Privatisation in Iraq Economic Plan
Threatened Oil Industry Strike in Iraq
Democratic Underground - SOCU, who exactly are They?
Naftana, "Basra Assault Threatens Trade Unionists"
Southern Oil Company Workers Win in IraqLeave Our Country Now - Hassan Jumaa Awad/The Guardian (UK) 18 feb. 2005
Privatisering, motstand og undertrykkelse i Irak
