I lang pågikk en strid mellom sentralregjeringen og KRG rundt lisensene KRG hadde tildelt innen sitt område, men på tross av dette hadde DNO kommet langt i å ferdigstille sine operasjoner, spesielt når det gjaldt Tawke-feltet, samt tilrettelegge eksport.
Selskaper som hadde inngått kontrakter med kurderne uten godkjennelse fra føderale myndigheter, slik som DNO, var blitt advart. I en advarsel het det at den norske regjeringen ville bære det fulle ansvaret overfor enhver skade Irak kunne bli påført gjennom disse illegale avtalene og at de gjennom legale metoder kunne bli tvunget til å gi irakerne tilbake alle deres rettigheter.
DNO var med andre ord en krigsprofitør. Å lete etter olje på ryggen av en okkupasjon er umoralsk. At et utenlandsk oljeselskap gikk i gang med å lete etter olje i Irak satte for alvor starte kappløpet i oljeindustrien om kontrollen over irakernes olje. Andre selskaper satt ikke lenge på sidelinjen for på den måten å gå glipp av lønnsomme kontrakter. Fredsinitiativet krevde derfor at DNO ville holde fingrene borte fra oljefatet.
Kampen om Iraks store oljereserver er blitt et av de store stridstemaene i landets kaotiske etterkrigstidspolitikk. Det store spørsmålet handler om hvem som skal høste fruktene av den irakiske oljen – de store multinasjonale oljeselskapene eller det irakiske folk. Flere vil hevde at oljen i Irak først og fremst tilhører irakerne og ikke utenlandske selskap. Et annet stort spørsmål handler om hvem som skal ha kontroll over den i det føderale Irak, som i hovedsak er en maktkamp mellom sentralregjeringen og Den kurdiske regionalregjering (KRG).
Spørsmålet omfatter blant annet hvordan profitten skal bli fordelt mellom den irakiske sentralregjeringen og KRG, samt en rekke lisenser KRG lagde om oljeutvinning med ulike oljeselskap, der i blant Det norske oljeselskap (DNO International), som er Norges tredje største oljeselskap og som var den første til å presse på for å komme først i gang med oljeutvinning, uten å forhøre seg med de sentrale myndighetene og Oljeministeriet, noe som skapte stor konflikt mellom sentralregjeringen og KRG, samt oppildnet til etniske utrenskninger og oppløsningstendenser.
En hver som var involvert i oljeforhandling med KRG ville bli tvunget til å presentere dem offisielt til den irakiske sentralregjering for se om de ville bli anerkjent. Men på tross av at Bagdad hadde erklært ugyldig alle oljelisenser gitt av Kurdistan etter 2007 (regionens første utstedte lisenser var i 2005 etter Iraks grunnlov var blitt nedskrevet) hadde flere selskaper, inkludert DNO, allikevel fått laget avtaler med KRG uten først å få klarbeskjed fra føderalregjeringen.
I følge oljeminister al-Shahristani ville en ny oljelov i Irak bli vedtatt med det første. Kurderne hadde derfor tatt saken i egne hender. KRG vedtok sin egen ”oljelov” og inngikk illegitime separate produksjonsdelingsavtaler. I følge oljeminister Hussain al-Shahristani er det hele 25 kontrakter som er signert av KRG, men som ikke er anerkjent av sentralregjeringen. I følge ham er de illegale på grunn av at sentralregjeringen ikke har blitt konsultert. Bagdad har blokkert kurdisk oljeeksport i to år over kontraktspørsmålet. Problemet for selskapene som opererer her, er at de i liten grad får mulighet til eksport, og må selge olja lokalt til dumpingpriser.
Kurdistans Demokratiske_Parti (KDP), som kontrollerer en del av den semiautonome kurdiske enklaven i det nordlige Irak, signerte blant annet i stillhet en avtale med DNO for å borre etter olje i nærheten av grensebyen Zakho i hva som ble betegnet som den første nye oljeutforskningen i Irak siden den USA-ledede invasjonen i 2003.
Dette, samt andre lignende initiativ, førte til at Irak holdt på å bli delt i tre mellom kurdere, sunnier og shiaer, slik som visse krefter i blant annet USA arbeidet for i sitt arbeide med å skape et såkalt nytt Sørvest Asia.
Mange fryktet for at KRG vil velge å erklære sin uavhengighet, noe som kunne føre til en utvidelse av den allerede pågående borgerkrigen i landet, og i siste instans til oppløsningen av Irak. En eventuell etablering av et Statoil-kontor i den irakiske byen Arbil før oljeloven var på plass kunne bli oppfattet som en anerkjennelse av den kurdiske regionens rett til på egen hånd å inngå avtaler med internasjonale oljeselskaper om utvinning og med det retten til å kontrollere egne oljeressurser.
KRG opponerte mot selv de mest bagatellmessige utvidelsene av sentralregjeringens myndighet. Dette til tross for at grunnlovens daværende statsmodell ga Irak et av verdens mest desentraliserte politiske systemer. Bagdad hadde ikke en gang har rett til å oppkreve toll, ilegge skatt, kontrollere vannressurser innenlands eller styre lufttrafikk. Men det var kun oljedepartementet som hadde myndighet til å inngå oljekontrakter. Ingen regionale myndigheter hardde tillatelse til å gjøre dette i fraværet av en ratifisert nasjonal oljelov.
De få tegn på kompromiss når det kommer til kontrollen over hvem som kontrollerer de nordlige feltene har kommet i form av uformelle uttrykk av godvilje mellom sentralregjeringen og KRG. Sistgang var da den irakiske oljeministeren Hussain al-Shahristani sa at de forhandlingene som var blitt gjort før 2007 av KRG med utenlandske selskaper ville bli godkjente, mens dem som var blitt til senere ikke ville bli det. KRG på sin side mente at sentralregjeringen skulle få noen av inntektene for oljeeksport, mens KRG skulle få andre, men ingenting viste at de to partene hadde kommet noe særlig nærmere hverandre.
Ulike fraksjoner var låst i en bitter strid rundt hvor mye kontroll sentralregjeringen kontra regionale myndigheter skulle ha over letevirksomheten, utviklingen og produksjonen av Iraks enorme olje- og gasskilder. De var uenige vedrørende hvilken tilgang utenlandske oljeselskap, slik som DNO, skulle ha. Det sto om store ressurser og det var skarpe motsetninger internt i Irak om hvordan oljeinntektene skulle bli fordelt.
Sentralregjeringen og KRG var også uenige når det kom til hvordan utenlandske selskaper som eksporterer olje fra regionen skulle bli betalt. Oljeminister al-Shahristani oppfordret KRG til å forsøke å tilegne seg andeler eller å tilbakebetale dets utenlandske oljeselskaper for deres utgifter. Den foreslåtte oljeloven i Irak ville kun ha tillatt utenlandske selskaper å ha virksomhet under tjenesteavtaler hvor de ville ha fått betalt for det, ikke gjennom andel av olje- og gassproduksjon.
I følge al-Shahristani var det to alternativer. KRG, som mottok 17 prosent av Iraks oljebudsjett, skulle kompensere selskapene med disse pengene eller gi kontraktene videre til sentralregjeringen, slik at man kunne gå gjennom disse og være ansvarlige for dem. I dette tilfellet ville ikke KRG motta de 17 prosentene. Sentralregjeringen ville da være på den andre siden av bordet når det kom til kontraktene og kompensere selskapene på en rettferdig måte. De europeiske selskapene ble sikret at KRG ville betale dem for deres arbeid, men mangelen på en endelig løsning førte kun til fokus rundt den uvisse statusen rundt Iraks nordlige felt på tross av at de utviklet seg raskt.
Sentralregjeringen krevde også å motta et beløp. Oljeminister al-Shahristani advarte om at den oljen som gikk inn i de nasjonale rørene ville bli del av Iraks eksport, noe som ville bety at pengene som ble tjent ville gå inn i sentralregjeringens kasse. Man ville med andre ord ikke gjøre forskjell på olje ut fra hvor den var blitt produsert.
KRG anerkjente et sentralregjeringskrav om at profitten fra disse forhandlingene skulle gå til det føderale finansdepartement og bli tildelt alle irakere via nasjonale budsjetter. Avtalen ville garantere Iraks rett til å innføre skatter på selskaper som hadde kontrakt til å hente ut olje og ville sikre at disse skattene ville bli brukt til nasjonale inntekter.
Den eksporterte råoljen ville bli merket av den sentrale eksportorganisasjonen SOMO og profitten ville bli satt inn i en egen føderal irakisk konto til bruk for alle irakere. Man håpet å kunne eksportere 250.000 fat per dag fra begge feltene ved slutten av 2009.
Irakiske myndigheter godkjente et lovforslag om å pålegge ikke-irakiske oljeselskaper en skatt på minst 35 prosent og sendte lovforslaget til parlamentet for godkjenning. Ministerrådet besluttet å godkjenne lovutkastet på inntektsskatt for utenlandske oljeselskaper basert på provisjoner i to konstitusjonelle paragrafer.
DNO hadde allerede funnet og begynt å produsere olje der på tross av at oljen i første omgang måtte, før en eksporttillatelse ble gitt, foreløpig bli i landet. DNO produserte i følge en produksjonsrapport fra september 2008 8.349 fat olje per dag i august, mot 20.584 fat olje dagen i juli 2008, et produksjonsfall som skyldtes at DNO, som varslet på forhånd, ikke hadde fått lov til å produsere i Nord Irak, men produksjonen var ifølge selskapet i gang igjen.
Irak ville ikke tillate eksport av olje fra Nord Irak og heller ikke produksjonsutdelingskontrakter. Det var ikke klart om dette gjaldt alle avtaler, eller om det kun gjaldt avtaler som var blitt laget etter at grunnloven var blitt fremlagt.
Mens flere mindre oljeselskap hadde fått lisenser til å investere i den kurdiske regionen, inkludert Addax Petroleum og DNO, hadde andre større selskaper, slik som Statoil, ventet på sidelinjen for en resolusjon, som kunne gi dem rettigheter til de enorme reservene i områder som Taq Taq, mens deres investorer spekulerte på oljens verdi.
Til forskjell fra de små selskapene som DNO og Hunt Oil og leverandørindustrien er de store oljeselskapene som ExxonMobil, Shell og Statoil framfor alt avhengige av politisk stabilitet når de skal gjennomføre gigantinvesteringer. Dette var en av hovedårsakene til at Statoil ikke hadde engasjert seg direkte i Irak så langt. En konsekvens av en eventuell Statoil etablering var økt terrorfare mot både Norge og Statoil.
KRG trengte sentralregjeringens signering for å tillate produsentene til å føre oljen gjennom de internasjonale oljerørene som gikk fra Nord Irak til den tyrkiske kyst. Etter å ha pumpet hundretalls av millioner kroner i oljeleting og oljeutvinning i Nord-Irak hadde DNO ennå ikke fått en eneste dråpe med olje ut av landet. De sentrale myndighetene i Bagdad hadde nemlig nektet KRG å bruke oljeledningene ut av landet, noe som medførte at DNO måtte finne seg i å selge oljen i det lokale markedet til en svært lav pris.
DNOs Tawke kontrakt var på dette tidspunktet blitt utvidet til blant annet å inkludere deler av området inkludert i Dohuk kontrakten og DNO, som hadde sterk tro på at de ville få lisens til å eksportere olje fra Irak i 2008, håpte på at dette vil skje sommer 2009.
I følge DNOs kvartalsrapport hadde selskapet forberedt seg på å søke alternativ finansiering, inklusive salg av eiendeler og andre strukturerte opsjoner. Dette for å sikre sin finansielle stabilitet frem mot produksjonsøkningen på Tawke-feltet, som i følge DNO ville styrke DNOs kontantstrøm og finansielle posisjon. Selskapet skrev at det mer aktivt ville forfølge strategiske muligheter, inklusive mulig konsolidering i olje- og gassbransjen. I tillegg sa DNO at det ville ta en mer proaktiv rolle i styret i Det norske. Selskapet meldte at det hadde sikret gjelden som i hovedsak forfalt i 2012, mens mindre gjeld ville forfalle i 2009.
I begynnelsen av mai måned nådde oljeprisen det høyeste nivået på seks måneder. Markedsaktører fryktet derfor for at oppgang ville bli reversert av stigende oljelagre, som på dette tidspunktet var på de høyeste nivåene siden 1990. Tilbudet var høyt og stigende samtidig som etterspørselen var lav og fallende, men likevel steg prisene på Nymex. Stadig flere hevdet at det kom til å skje med andre ting her i verden, slik som med boliglånene i USA, at det kom til å krasje og gjøre den finansielle krisen enda verre enn det den allerede var.
I begynnelsen av mai måned 2009 ble en viktig avtale laget mellom sentralregjeringen og KRG, som ville tillate den nordlige regionens betydelige oljereserver å bli kommersielt eksportert. Avtalen, som så ut til å kunne hjelpe til med å løse den lange disputten mellom sentralregjeringen i Bagdad og KRG kom i stand etter over et år av konflikt mellom de to regjeringene over hvem som hadde autoritet til å gi oljelisenser og hvordan profitten skulle bli delt. Det så med andre ord ut som om konflikten mellom den irakiske sentralregjeringen og KRG var løst. DNO skulle, etter en lang ventetid, få tillatelse til å starte eksport av olje fra det store Tawke-feltet i Nord-Irak via den sentrale nordlige eksportrørledningen til tyrkiske Ceyhan med virkning fra 1. juni 2009.
Både KRG og sentralregjeringen sa de hadde avtalt at olje fra de to feltene kunne bli kanalisert inn i Iraks nasjonale oljerør som eksporterer olje til det globale markedet via Tyrkias havneby Ceyhan. Dette ville ha betydd en endevending av de to år med blokader og vært gode nyheter for de utenlandske selskapene som så langt hadde investert hundrevis av millioner av dollar i å finne og produsere olje, men hvis andre langt mer begrensede muligheter var å eksportere via tankbiler.
Råoljen skulle nå bli eksportert fra Tawke området med en begynnerrate på 60.000 fat dagen eksportert via Irak-Tyrkia hovedeksport oljerøret ved grensebyen Fishkhabur og ut til den tyrkiske havnebyen Ceyhan ved Middelhavet, som nå var klar for å starte eksporten fra olje. I tillegg skulle 40.000 fat per dag av lettråolje i juni bli fraktet fra Taq-Taq feltet via lastebiler til de nye midlertidige installerte fasilitetene ved Khurmala stasjon øst for Erbil for derfra å bli transportert gjennom det eksisterende rørledningsnettverket mellom Irak og Tyrkia. Så snart feltene i de kurdiske områdene var blitt knyttet opp mot nasjonale eksportrørledninger ville derfor eksporten kunne begynne. Dette skulle fortsette frem til et rørledningsnettverk var blitt lagt mellom Taq-Taq feltet og Khurmala stasjon.
Samtidig hadde KRG bedt DNO om å fullføre det gjenstående arbeidet og gjøre alle nødvendige forberedelser for å sikre en sikker og god drift ved oppstartsdatoen. Mens Tawke var ved å bli utviklet av DNO opererte Tyrkias Genel Enerji og Canadas Addax Petroleum i Taq Taq.
For å markere anledningen ville ressursministeren holde en åpningsseremoni ved Fishkhabur med folk fra KRG, den kurdiske oljesektor, SOMO offiserer, føderalregjeringens energikommite, den føderale finans- og oljeministere, guvernøren av Duhok osv.
Det så ut som om sentralregjeringen og KRG hadde blitt enige om en avtale som favoriserte sentralregjeringens synspunkter. Oljeminister al-Shahristani tillot KRG å starte med å eksportere råolje fra juni til verdensmarkedet i noe som så ut som et gjennombrudd på konfliktene mellom KRG og sentralregjeringen og KRG meldte at Irak hadde godkjent eksportavtalene. Dette på tross av at det var uklart hvordan den nye loven eventuelt ville forholde seg til selskapene, der i blant til DNO, som hadde kontrakt med KRG. Sentralregjeringen i Irak hadde, på tross av dette ble det tillatt disse selskapene å utvinne olje, ennå ikke anerkjent de kontraktene som ble skrevet av KRG.
Da DNO og sveitsiske Addax fikk meldingen de hadde ventet på lenge: Eksporttillatelse fra Nord-Irak, sendte ikke dette uventet DNO-aksjen rett opp på Oslo Børs. Som det eneste norske oljeselskapet i Irak var dette svært viktige nyheter for DNO. Det hersket stor forvirring i markedet da flere internasjonale medier meldte at det nå var tillatt å eksportere oljeforekomstene man har funnet i selvstyreområdene.
DNO, viss produksjonskapasitet på Tawke-feltet var på 50.000 fat dagen, hadde ventet på meldingen om Irak-eksport i veldig lang tid. Så langt hadde DNO måttet nøye seg med å selge olje fra Tawke-feltet på det lokale markedet til en pris som ligger på vel halvparten av prisen på verdensmarkedet. Det var ikke blitt offentliggjort hva prisen var, men man regnet med at den var på rundt 30 dollar. Prisen på olje eksportert fra Tawke feltet ville ikke være helt på Brent-nivå (i underkant av 60 dollar), men noen få dollar lavere, ventet analytikere.
I etterkant av den nye loven pågikk det stor debatt blant analytikere om sentralregjeringen ville anerkjenne eller løsne på kravene på kontraktene utenlandske oljeselskaper hadde med KRG, men få dager senere sendte al-Shahristani ut en melding som sa at avtalene mellom KRG og utenlandske oljeselskaper var ulovlige.
Det at man hadde kommet overens om fordeling av penger og maktforhold innebar med andre ord ikke en godkjennelse av avtalene KRG hadde utstedt uten sentralregjeringens samtykke, noe al-Shahristani hevdet var en sak for seg selv. I følge han hadde den irakiske regjering ingen relasjon til kontrakter som allerede var blitt signert av KRG og selskapene som arbeidet i dette området. Dette etter hva som så ut til å være en åpning mellom de to partene vedrørende hvem som hadde rett til å gi lisens til utenlandske selskaper og å arbeide i Nord Irak. Situasjonen for DNO og andre selskaper i lignende situasjon hadde med andre ord ikke kommet lenger enn måneden før.
Det så ut til at det skulle gå bra med DNO, men eksport fra Nord Irak var mer avhengig av politikk enn geologi ettersom sentralregjeringen og KRG ikke hadde blitt enige.
Foruten den positive meldingen fra Irak om legal eksport av råolje, har Røkke også kommet med en beskjed om at han og DNO nå har felles interesser. Aker melder nemlig at selskapet har kjøpt seg kraftig opp i oljeselskapet Det norske, som DNO eier 25 prosent av. Selskapet kjøper aksjeposten til Sector Asset Management på 11,8 millioner aksjer i Det norske, og betaler 54 millioner kroner per aksje. Til sammen må Aker dermed ut med 637 millioner kroner for 18,2 prosent av aksjene i Det norske, som konsentrer seg om leting og utbygging av petroleumsressurser på norsk sokkel.
Det norske Selskapet har 27 operatørskap, og deltar i totalt 47 lisenser. Målt i operatørskap og lisenser er Det norske Norges nest største oljeselskap. Aker eier fra før 76,1 prosent av aksjene i leteselskapet Aker Exploration. Dette selskapet har eierinteresser i 21 lisenser. I tillegg har Aker interesser som aksjonær og långiver i flere andre oljeselskaper.
Et analytikerkorps kom i september 2008 tilbake fra en tur DNO hadde arrangert for å se på anlegget i Kurdistan med denne dommen:
- Samfunnet i Kurdistan er velfungerende
- Flere av byene har høy økonomisk vekst
- DNO synes å ha teknisk full kontroll
- Reservene er enorme
- Oljeloven bør bli ferdig sommeren 2009
- Det er et kurspotensiale før eksport på 15 og etter eksport 30
- Nesten ingenting av oppsiden er priset inn
- Man burde gå til kjøp av DNO aksjer
