Den norske stat har en dobbeltrolle overfor flere utviklingsland. På den ene siden bidrar myndighetene gjennom programmet Olje for utvikling med råd for å utvikle landenes oljeforvaltning, -lovgivning og -ressurser. På den annen side kontrollerer myndighetene oljeselskapet Statoil, som har aktivitet i flere av de samme landene. Både Nigeria, Angola og Mosambik er land der både Olje for utvikling og Statoil er aktive. I Angolas hovedstad Luanda holder den norske ambassade og Statoil til i den samme bygningen.
Pengestrømmen tilbake til Norge i form av olje- og gassinntekter er langt større enn de 250 millioner kronene som i år blir gitt i form av oljebistand. Bare i Angola sitter Statoil igjen med 28 milliarder kroner etter skatt gjennom sin årelange virksomhet der. Fra 2008 til 2011 skal Norad bruke 27 millioner kroner i det samme landet.
Norske ambassadører deltar i arbeidet med Olje for utvikling, samtidig som de er tilretteleggere for norske selskaper som Statoil. Det er nærmest umulig å unngå sammenblanding av bistand og butikk, og ikke aller minst vanskelig for utenlandske myndigheter å se når en ambassadør opptrer på vegne av norsk utviklingshjelp, og når han eller hun fremmer kommersielle norske interesser.
”Vi setter et klart skille mellom våre interesser og Statoil. Det er ikke vår oppgave å hjelpe Statoil eller andre med å få tilgang til ressurser og konsesjoner i utviklingsland. Men det er heller ikke vår oppgave å motarbeide oljeselskapene”, meddelte leder for Olje for utvikling i Norad, Petter Nore, som samtidig kunne fastslå at det er vanskelig å selge inn den distinksjonen overfor mottagerlandene.
Irak er eksempel på et land der Olje for utvikling har vært engasjert siden 2005, og der Statoil forsøkte å få et fotfeste. Selskapet hadde forsøkt å posisjonere seg i Irak helt siden 2003 gjennom å yte assistanse til å bygge opp landets oljevirksomhet. Selskapet, det vil si den gang Statoil og Hydro, ble samtidig invitert inn i styringsgruppen da Olje for utvikling gikk inn i Irak, selv om utviklingsminister Erik Solheim ifølge et lekket møtereferat så at ”mange ville mistenke at Norge gjennom Olje for utvikling, formodet å få noe i retur.”
Samtidig som Statoil forberedte seg på lisensrunder i oljerike Irak, forlenget den rødgrønne regjeringen det pågående Irak oljebistandsprogrammet regjeringen hadde arvet fra den borgerlige regjeringen som formelt utløp i mai i samme land sommeren 2008. Dette etter forespørsel fra Iraks oljeminister Hussein al-Shahristani.
Både Statoil og Hydro hadde vært aktive i programmet samtidig som de hadde forsøkt å få innpass i Iraks oljesektor. De satt frem til da rent faktisk i styringskomiteen i bistandsprogrammet og på tross av at norske myndigheter hevdet at man klart skilte mellom bistand og butikk i oljesektoren, kom en evaluering av Irak-programmet imidlertid til at irakiske oljemyndigheter langt på nær har oppfattet skillet like klart.
I følge Bridge-rapporten så ikke irakerne alltid ”forskjellen mellom Oljedirektoratet som en reguleringsmyndighet og Statoil og Hydro som kommersielle oljeselskaper.” Irakerne har ifølge rapporten trolig ansett avtalen med norske myndigheter som samarbeidsavtaler de har inngått med utenlandske oljeselskaper.
Det var Bondevik II-regjeringen som i 2005 startet det pågående Irak-programmet, som hadde hatt en finansiell ramme på 27,5 millioner kroner over tre år. Programmet innebar såkalt teknisk og institusjonell støtte til det irakiske oljedepartementet, inkludert opplæring av irakiske oljefolk i Norge. Det ble deretter videreført under miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) sitt prestisjeprosjekt Olje for utvikling.
Programmet var omstridt av flere årsaker, og blant annet oljeforsker Helge Ryggvik gikk hardt ut mot beslutningen om å forlenge det. Dette ikke minst på grunn av at man anså de USA-støttede myndighetene i Bagdad som et okkupasjonsregime, og bistanden ble gitt samtidig som USA presset på for en oljelov som skal åpne Iraks oljesektor for utenlandske oljeselskaper.
En evaluering Norad hadde fått utarbeidet av The Bridge Group, datert januar 2008, viste ikke minst til at de involverte norske selskapene i bistandsprogrammet hadde kommersielle ambisjoner i Irak. Allerede i januar 2004, under ett år etter invasjonen, tilbød Statoil ”teknisk støtte” til det irakiske oljedepartementet. Selskapet ville ”tilby støtte til et land i en vanskelig situasjon” het det i en uttalelse fra Statoil, som la til at ”[d]ette kan på lenger sikt føre til direkte deltakelse i lete- og produksjonsoperasjoner”. I juni 2004 inviterte Statoil en delegasjon fra Iraks oljedepartement til Norge. Dette på samme tid som det ble holdt møter med Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet.
I følge Bridge-rapporten, som viste til selskapets tilbud til irakerne tidligere samme år, skjedde alt dette samtidig med at man forsøkte å ”få et fotfeste” i Irak og at invitasjonen ”må sees i denne sammenhengen.” Det var i kjølvannet av dette at Iraks daværende oljeminister i september 2004 sendte et brev til olje- og energiminister Thorhild Widvey (H) og ba om norsk støtte i Iraks oljesektor og fikk positivt svar. Bridge-rapporten påpekte at ”den aktive deltakelsen” til Statoil og Hydro i prosjektet ”reiser prinsipielle spørsmål” knyttet til ”potensielle interessekonflikter.”
I følge Rapporten hersker det ”ingen tvil om at både Statoil og Hydro hadde kommersielle motiver for deres deltakelse og ville bruke prosjektet for å bygge nettverk og posisjonere selskapene for å delta aktivt i Iraks petroleumssektor når situasjonen vil tillate det.” I konklusjonen het det at selskapenes formelle deltakelse i bistandsprogrammets styringskomité hadde vært ”upassende.” Statoil trakk seg deretter ut av komiteen.
I følge Norad er det ennå uklart hvordan irakerne oppfatter Statoil i det eksisterende programmet og om skillet mellom det som er et statseid oljeselskap og det som er forvaltningsinstitusjoner har kommet klart nok frem på tross av at Norad, som hevder at det nå har blitt dratt opp klare retningslinjer og at og irakerne har fått beskjed om at Norad vil være ”veldig forsiktige med å bruke oljeselskaper i det videre arbeid”, har bedyret at det ikke er deres rolle å være en døråpner for Statoil, eller andre oljeselskaper for den saks skyld.
”Det var nødvendig å gjøre en grenseoppgang. Vi ville rendyrke rollefordelingen mellom Statoil og Hydro som kommersielle selskaper og vår rolle som støttespiller for stat og det sivile samfunn. I dag bruker vi oljeselskapene kun i enkelte tilfeller som forelesere på kurs for representanter fra oljesektoren i utviklingsland”, sier Nore. Informasjonsdirektør Ola Morten Aanestad i Statoil understrekte at også de var bevisst på å unngå rolleblanding med Olje for utvikling, men stilte opp hvis Norad ba dem om for eksempel å motta delegasjoner fra mottakerland. Men Norads engasjement kan også være en ulempe. ”Dersom vi ikke blir oppfattet som to separate aktører, og det er mistanke om at Statoil har fått innsidekunnskap, kan vi bli stemplet som inhabile”, bekreftet Aanestad.
