Det norske oljeselskap (DNO), det første norske oljeselskapet som ble registrert på Oslo Børs, var det første utenlandske oljeselskapet som startet å borre etter olje i Irak i etterkant av USAs invasjon i 2003, og da især på Tawki oljefeltet i Nord Irak. Mens det norske oljeselskapet DNO allerede var på plass i Nord-Irak og hadde inngått flere produksjonsdelingsavtaler med de kurdiske selvstyremyndighetene (KRG) satt de store internasjonale oljeselskapene på gjerdet og ventet på at en omstridt oljelov skulle komme i boks og at sikkerhetssituasjonen skulle forbedres.
DNO ble stadig nevnt som en mulig oppkjøpskandidat, med Statoil, som har vært og ennå er interessert i irakisk olje og som fra et tidlig tidspunkt vurderte å etablere seg i Nord-Irak, som en mulig oppkjøper. Gjennom å kjøpe opp DNO, som på et tidlig tidspunkt hadde fått innpass i Nord Irak, ville Statoil kunne få et fotfeste i Irak. Statoil skal ha vært interessert i å kjøpe DNOs eierandeler i Irak, noe som førte til at DNO-aksjen steg. Rykter er i dag minst like viktige for aksjonærene som den reelle produksjonen, noe som har ført til at DNOs aksjekurs har svingt kraftig opp og ned alt ettersom man hadde tiltro eller ikke til selskapets arbeid i Irak.
Et kjøp av DNOs andeler kunne ha vært svært positivt for Statoil, som med dette ville ha sikret seg irakisk olje, men det ble med det. Planene, som ble diskutert på sitt ivrigste i begynnelsen av 2007, dabbet senere av. Det var aldri noen konkrete planer vedrørende et slikt kjøp. Dette på tross av at det ennå er et åpent spørsmål om, når og hvor Statoil vil kjøpe seg inn i Irak og om Statoil vil kjøpe DNO.
Statoil offentliggjorde tidlig planer om å etablere kontor i Nord-Irak og allerede i januar 2004, under ett år etter invasjonen, tilbød selskapet, som har forsøkt å få et stadig fastere fotfeste i landet, teknisk støtte til det irakiske oljedepartementet. Selskapet ville ”tilby støtte til et land i en vanskelig situasjon” het det i en uttalelse fra Statoil, som la til at ”dette kan på lenger sikt føre til direkte deltakelse i lete- og produksjonsoperasjoner.” I juni 2004 inviterte Statoil en delegasjon fra Iraks oljedepartement til Norge, hvor det også ble holdt møter med Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet. I 2005 undertegnet Statoil en samarbeidsavtale med Irak.
I et brev til olje- og energidepartementet datert 20. juni 2007 het det at man ønsket å bli bedre kjent med regelverk og utvikling av oljeindustrien og mulighet for internasjonale selskapers deltagelse i utbygging og produksjon i Irak. Samme år brukte Statoil 280.000 kr på to konferanser om Iraks oljesektor, hvor av begge fant sted i Dubai. Den ene av disse var den første muligheten for potensielle investorer å møte regjeringsrepresentanter med direkte mandat til å forvalte Iraks oljereserver.
Oljelov
Som første internasjonale oljegigant planla Statoil å gå inn i Irak ved å opprette et representasjonskontor i Arbil i Nord Irak. Med dette ville Statoil bryte den uuttalte enigheten som eksisterte mellom internasjonale oljeselskaper om at man ikke skulle etablere seg i Irak før oljeloven var på plass. Det var anklager fra flere av verdens autoriteter som hevdet at den oljeloven man forsøkte å prakke på Irak var ”umoralsk og illegal.”
I tillegg til å delta på konferanser undertegnet selskapet en samarbeidsavtale med regjeringen i Bagdad. Dette samtidig som Statoil også var i forhandlinger med KRG i Nord Irak. Statoil, som hadde hatt sitt Midtøsten-kontor i Dubai, hadde jobbet med irakiske myndigheter siden 2004. Selskapet hadde for eksempel bidratt med trening av over 500 irakere. Statoil søkte til og med om prekvalifisering og avventet søknadsbehandling, noe som selvfølgelig var med på å legge press på de irakiske myndighetene. Statoil hevdet at dette ville skje i forståelse med de sentrale myndighetene i Bagdad, men sa ingenting om under hvilke forhold.
Statoils engasjement var en myk versjon av det DNO hadde begitt seg ut på. Med en litt mer gjennomtenkt og politisk korrekt begrunnelse, men med nøyaktig den samme negative nettoeffekten i forhold til forsøkene på å skape politisk gjenforening i Irak. Dette på tross av at forutsetningen under Statoils dialog med myndighetene i Irak hele tiden var at Statoil ikke ville inngå avtaler om konkrete prosjekter før landets juridiske rammeverk for slike avtaler var på plass. ”Vi har ambisjoner om å ta en betydelig posisjon i Irak”, sa Statoils Midtøsten-sjef, Geir Jøssang, som presiserte at Statoil ikke hadde til hensikt å inngå avtaler før en oljelovgivning var på plass i Irak og før sikkerhetssituasjonen var forbedret.
Det er liten tvil om at alle presset på for å få gunstigst mulig betingelser og at de internasjonale selskapene sto i direkte konflikt med det irakiske sivilsamfunn. USAs koalisjon ble anklaget for å gjennomføre krigen på oppdrag fra oljeindustrien, og godkjenningen av en oljelov forfattet av koalisjonen og oljeselskapene ble fremholdt som en betingelse for videre amerikansk støtte til den irakiske regjeringen.
Oljeloven, som USA forsøkte å presse gjennom i løpet av høsten 2007 ble kritisert for å gi utenlandske selskaper uvanlig gode vilkår og for mye makt i Iraks oljesektor. ”Irakere flest er mot de internasjonale selskapenes forsøk på å utnytte situasjonen Irak er i. Oljeloven åpner for å gi selskapene en stor andel av gevinsten fra Iraks olje. Utenlandske selskaper gis kontroll på en måte som er fullstendig uakseptabel”, sa IFOUs leder, Hassan Jumaa Awad al-Assadi, som la til at ”Forbundet vårt vil ikke gi Statoil rett til å utføre noen form for aktivitet her.”
Når Statoil hevdet at de ikke ville inngå kontrakter før et juridisk rammeverk var på plass, så var det både falskspill og irrelevant. Et ”juridisk rammeverk” i et ulovlig okkupert land betyr at dette rammeverket er illegitimt. ”Oljeloven går mot folkets interesser, og er ikke til Iraks fordel. Loven gir internasjonale selskaper i praksis kontroll over sentrale deler av oljesektoren. Kontraktene det legges opp til kommer ikke til å gi en rettferdig fordeling av ressursene mellom selskapene og den irakiske staten”, sa al-Assadi, som la til at ”Jeg ber alle våre venner i Norge om følgende: Ikke tillat norske selskaper å etablere seg i Irak før en ekte oljelov er på plass, en lov som tjener det irakiske folk – og ikke internasjonale oljeselskaper”.
Arbil kontor
Statoil, som nå skal lete etter olje i et av verdens hardeste, mest sårbare og omstridte arktiske områder, og som Erling Borgen forteller om i sin nye film I skyggen av Statoil, som omhandler det norske statsoljeselskapets virksomhet i det gjennomkorrupte Aserbajdsjan, ble møtt med skarp kritikk da de offentliggjorde sine planer om å etablere representasjonskontor i Nord-Irak, men nektet å sette en stopper for sine planer om å slå kloa i irakisk olje.
Mens Statoil forsvarte sin beslutning ved å presisere at det kun var snakk om et lite kontor, og ikke umiddelbare investeringsplaner, var det bred enighet i akademiske miljøer om at Statoils planer om å etablere kontor i Erbil var lite gjennomtenkte.
Det uavhengige irakiske oljearbeiderforbundet (IFOU), som organiserte rundt 26.000 oljearbeidere i Irak, reagerte på de norske planene om å etablere seg i landet. IFOUs leder advarte mot Statoils planer om å åpne kontor i Irak før de allierte styrkene hadde trukket seg ut av landet. Dette ikke aller minst på grunn av at Statoils planer om etablering ikke minst kunne bli oppfattet som en anerkjennelse av den kurdiske regionens rett og evne til å administrere Nord-Iraks oljeressurser, som støtte til den kurdiske kampen for selvstendighet i tillegg til å som godkjennelse av den amerikanske okkupasjonen av Irak. Ingen andre store oljeselskaper var på dette tidspunktet i Irak.
IFOU, som via et dekret fra Saddam Husseins tid som forbyr fagorganisering i offentlig sektor ikke var anerkjent av de irakiske myndighetene, ba samtidig Norge om hjelp. Dette ettersom Norge hadde et samarbeidsprogram med Irak i forbindelse med Olje for utviklingsprogrammet, som ble koordinert av Norad. IFOU ba den norske regjeringen sette som betingelse for oljebistanden at oljearbeiderforbundet skulle bli akseptert av de irakiske myndighetene ettersom noe annet ville ha betydd at Norge i realiteten støttet opp under et okkupasjonsregime som hadde fratatt den irakiske befolkningen rettigheter som man i Norge tok som en selvfølge.
Statoil, som uttalte at selskapet var for organiseringsfrihet, sa de måtte vurdere hvorvidt det skulle være en forutsetning for å investere i Irak når dette ville bli aktuelt. ”Som et internasjonalt selskap jobber vi jo i flere land der forholdene er veldig annerledes enn i Norge og vesteuropeiske land når det gjelder lover og tradisjoner. Det er utfordrende i forhold til hva vi er vant med fra Norge”, sa Stangeland i Statoil, og la til at ”Det er viktig at vi opptrer i henhold til vårt verdigrunnlag uansett hvor vi etablerer oss. Men det er vanskelig på kommentere utover dette, all den tid Statoil ikke er aktivt inne i Irak og følger med fra utsiden”.
Det norske oljearbeiderforbundet SAFE karakteriserte blant annet Statoils virksomhet som et moderne ”vikingtokt” og oppfordret til solidaritet med de irakske oljearbeiderne. LO krevde at selskapet holdt fingrene av fatet og ba den norske regjeringen gripe inn overfor det statseide norske oljeselskapet.
”Det er opptil Statoil om de vil åpne kontor. Men oljeministeren advarer alle internasjonale oljeselskaper om å gå inn i Irak før den nye oljeloven er klar. Det er bedt om at selskapene skal avvente og vise respekt til den nye avtalen blir klar”, sa talsmann for oljeministeren i Irak, Assim Jihad, som la til at alle kontrakter først skulle bli godkjent av sentralregjeringen i Bagdad og ikke av lokale myndigheter og at det statlige irakiske oljeselskapet skulle ha kontroll på 80 prosent av den irakiske oljen. ”Kontraktene skal ikke gå på stipend. Alle selskapene må delta og gå gjennom et system, og de som er i best interesse for landet skal få tillatelse av kommisjonen”, sa Jihad.
Men til tross for skarp kritikk fra LO ville ikke utviklingsminister Erik Solheim gripe inn overfor Statoil for å stoppe selskapets planer om å åpne kontor i Irak. ”Jeg slår meg til ro med at Statoil ikke vil etablere seg før en oljelovgivning er på plass i Irak”, sa olje- og energiminister Odd Roger Enoksen.
Oppsplitting av landet
Oljeloven i Irak dannet bakteppet for debatten om Iraks fremtid som en nasjon. Sterke krefter både i nord og sør kjempet for autonomi i mer eller mindre ekstreme former. Mange fryktet for at den kurdiske regionale regjeringen i Nord Irak vil velge å erklære sin uavhengighet, noe som kunne føre til en utvidelse av den allerede pågående borgerkrigen i landet, og i siste innstans til oppløsningen av Irak.
Det pågikk et bevisst forsøk på så raskt som mulig å få så mye utenlandsk engasjement som mulig i de kurdiske områdene for på den måten å skape Det nye Midtøsten. Det var her Statoil gjennom sine planer om å opprette kontor i Arbil ville gå inn og bli en aktiv aktør i den interne irakiske prosessen.
Det statlige eierskapet i Statoil gir Statoil en helt spesiell rolle. Statoil ble advart om at etableringen av et kontor ville kunne bli oppfattet som støtte til kurdiske separatistiske ambisjoner. Grunnet Statoils statlige eierskap ville dette kunne bli oppfattet som en anerkjennelse av den kurdiske regionens ambisjoner om absolutt autonomi, på vegne av den norske stat. Det er et stort spørsmål hvor vidt det er riktig at et norsk selskap med statlig eierskap skal være en del av en intern irakisk debatt.
”At man etablerer seg i et kurdisk område er ikke uproblematisk. Dette er en svært følsom by for kurderne i deres krav om å oppnå autonomi”, sa professor og seniorforsker Daniel Heradstveit ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), som konkluderte med at han synes dette var ”uklokt av Statoil.”
Øystein Noreng, professor i oljeøkonomi ved Handelshøyskolen BI og spesialist på internasjonal oljepolitikk med fokus på Midtøsten, sa i likhet med Heradstveit at Statoils etablering kunne oppfattes som en støtteerklæring til den kurdiske kampen for selvstendighet og at ”Denne saken viser at norsk oljepolitikk er helt ute av kontroll, og saken kan ende i skandale.
Reidar Visser ved NUPI skrev en kronikk i Dagbladet hvor han advarte om at kontorplanene sendte farlige signaler til de kurdiske selvstyremyndighetene. ”Planene signaliserer et ønske om fremtidig engasjement i Kurdistan, og fungerer som bensin i forhold til kurdisk nasjonalisme”, skrev han. Han var sterkt uenig i Statoils argumentasjon om at det er stor forskjell på planer om utvinning og etablering av et kontor.
I lys av det statlige eierskapet krevde LO at norske myndigheter kom på banen og at de var mye klarere på hva slags holdning de hadde til at et norsk selskap ble en aktør i det spillet som pågikk i Irak og som i ytterste konsekvens kunne medvirke til oppløsningen av Irak. Men på tross den skarpe kritikken endret ikke Statoil sine planer om å åpne kontor.
Irak-ansvarlig i UD, Anita Krokan, kunne fortelle at det er en vanskelig balansegang mellom Iraks behov for investeringer og behovet for å opptre ansvarlig, men gjorde det samtidig klart at det er stor forskjell på private oljeaktører som DNO og statlig eide aktører som Statoil og det kommende StatoilHydro.
I følge Krokan: ”Risikoen DNO har tatt som privat aktør er at det uten lovverk løper en risiko for å bli kastet ut. Dette er en risiko de kan ta på egen kappe. Det er litt annerledes for en gigant som det Statoil og Hydro nå vil bli. For det første har de mer å tape fordi de relativt sett er større. Men de har også et navn. I Norge vet man at staten vil ha 62,5 % eierskap, men i utlandet er Statoil lik Norge, de har en langt større grad av samfunnsansvar på vegne av Norge.”
”Statoil kan bli terrormål dersom planene om å etablere seg i de kurdiske områdene i Irak blir virkelighet”, sa professor i oljeøkonomi, Øystein Noreng, som fryktet for at selskapet ville friste terrorister dersom selskapet skulle etablere seg i Nord Irak. Lederskapet i Statoil tenkte tydeligvis ikke på konsekvensene i den arabiske og den islamske verden, der propagandaen fra ytterliggående miljøer fokuserte nettopp på de vestlige forsøkene på å splitte opp Irak.
Uavhengig av Statoils fagre begrunnelser ville irakerne trolig ha oppfattet dette kontoret først og fremst som en plassering for fremtidige investeringer i de kurdiske områdene, noe som igjen ville ha ført til at det ville ha fått direkte innflytelse på den intense irakiske debatten som pågikk om hvilken statsform landet skulle ha. Men på tross av at UD advarte om den politiske risikoen knyttet til å etablere seg i kurdiske områder før oljeloven var på plass var ikke Statoil villig til å vedgå at planene hadde en politisk dimensjon.
Strid om olje
”Det har ingenting med olje å gjøre, overhodet ingenting med olje å gjøre”, sa USAs forsvarminister Donald Rumsfeldt til nyhetsprogrammet 60 minutes i midten av desember 2002. I likhet med Norges utenriksminister Jan Petersen og fredsprisvinner Jimmy Carter avviste han blankt at Iraks olje var blant USAs motiver for å presse fram et regimeskifte i Irak, med krig om nødvendig. Men det var få som trodde dem da, og enda færre nå.
Da New York Times den 5. januar 2003 presenterte USAs ”plan for å fremme et demokratisk Irak” i teksten U.S. Is Completing Plan to Promote a Democratic Iraq hevdet de at ”Det finnes ikke noe mer delikat spørsmål for Bush-administrasjonen enn hvordan den skal håndtere Iraks oljereserver - de neste største i verden etter Saudi Arabia - og hvordan finansiere gjenoppbyggingen av Irak med penger fra oljesalget uten å gi støtet til anklager om at kontroll med oljen, ikke å avvæpne Irak, er Bush´s virkelige mål.”
Men det var full strid om hvem som skulle ta kontroll over oljen i etterkant av invasjonen. USA sa flere ganger at målet var et regimeskifte, og det var ingen tvil om at oljen var en av grunnene til at USA ville fjerne Saddam Hussein fra makten. USAs president George W. Bush ville i følge nettstedet Oil and Gas International nedsatte en arbeidsgruppe på 12-20 medlemmer som skulle gi Saddam Husseins etterfølgere råd om hvordan Iraks oljeindustri kunne gjenoppbygges, men den var blitt utsatt til desember 2002 på grunn av at det ikke har vært mulig å samle de irakske opposisjonslederne.
I arbeidsgruppen skulle både opposisjonslederne Ahmed Chalabi og Sharif Ali Bin al Hussein fra Den irakske nasjonalkongressen, avhoppere fra Iraks oljedepartement og representanter fra det amerikanske energidepartementet delta. Ifølge en kilde i det amerikanske utenriksdepartementet skulle gruppen også diskutere om Irak skulle fortsette som OPEC-medlem etter at Saddam Hussein var borte.
Den irakske nasjonalkongressen hadde ifølge forsker Henrik Thune ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), som hevder at ” Oljen er veldig, veldig viktig”, sagt seg villig til å føre Irak ut av OPEC. ”Dersom Irak etter Saddam Hussein melder seg ut av OPEC, så kan ikke lenger OPEC styre oljeprisene i verden”, sa Thune. Dersom Irak kan produsere mer olje enn det OPEC tillater, så vil oljeprisen falle - noe som USA som importør vil tjene massivt på.
Et annet spørsmål var om avtalene som var blitt inngått mellom det nåværende regimet og internasjonale oljeselskaper skulle opprettholdes eller brytes. Ifølge Thune var det essensielt for både Russland og Frankrike, som helst ville unngå et regimeskifte i Irak, å sørge for et godt forhold til USA og til den irakske opposisjonen hvis et regimeskifte skulle skje. Også for disse landene var Iraks olje viktig. Begge landene hadde store intensjonsavtaler om iraksk olje som ville bli gjeldende den dagen FN-sanksjonene mot Irak ville opphøre. Saddam Hussein hadde på sin side flere ganger truet både Frankrike og Russland med at avtalene ikke lenger ville gjelde dersom de to landene stemte mot Iraks ønske i Sikkerhetsrådet.
Iraks olje er lett tilgjengelig, og utvinningskostnadene er blant de laveste i verden. Den er derfor svært attraktiv for utenlandske selskaper. Irak hadde den siste tiden undertegnet oljekontrakter for 260 milliarder kroner med utenlandske selskaper fra Russland, Frankrike, Tyrkia, Kina, Italia, og Spania. Om lag 30 prosent av Iraks olje ble solgt til russiske firmaer. Irakiske opposisjonsgrupper i utlandet truet med å stryke disse kontraktene om de kom til makten, og i stedet slippe til amerikanske og britiske oljeselskaper.
Sjefen i oljeselskapet British Petroleum, Sir John Browne, sa til den britiske avisen Guardian at ”dersom det blir et regimeskifte i Irak, så bør alle oljeselskaper få like muligheter.” Som argument la han til at det var nettopp BP som hadde oppdaget mange av Iraks største oljefelter, før selskapet ble kastet ut av landet på 70-tallet. Han fryktet for at USA ville la amerikanske selskaper få kontroll over Iraks enorme oljeressurser i etterkant av et eventuelt regimeskifte i Irak.
Budrundene
Forhandlingene pågikk med andre ord både før, under og etter invasjonen. I februar 2008 inviterte Iraks regjering utenlandske investorer til å melde sin interesse for å drive oljevirksomhet i landet. De internasjonale oljeselskaper meldte raskt sin interesse.
Statoil lot seg ikke be to ganger, men trakk seg ut av styret i det norskfinansierte utviklingsprogrammet i Irak. ”Vi trekker oss ut av styrekomiteen for å unngå å havne i en dobbeltrolle”, bekreftet Aanestad. Selskapet understrekte at dette skjedde i full forståelse med de andre partene i olje for utviklingsprogrammet.
”Vi har lenge sagt at med det potensialet som er i Irak, så er dette et land som er svært interessant for oss”, sa kommunikasjonsdirektør Ola Morten Aanestad i Statoil. Ifølge Iraks regjering ønsket landet å fordoble sine reserver og tredoble sin oljeproduksjon på få år. Irak hadde nå oljereserver på 115 milliarder fat, og en fordobling ville brakt dem opp på Saudi-Arabias nivå. For å klare dette var de avhengig av penger og teknologi, og Statoil hadde søkt om å få være med i anbudsrunden.
Statoil interesse for satsing i Irak hadde tidligere møtt kritikk fra flere hold. En av dem som hadde ytret seg var oljerådgiver Hans Henrik Ramm, som hevdet at et så stort norsk statsselskap ikke burde gå inn i områder med omfattende strid om rettighetene til oljen. I følge Ramm var det stor forskjell på DNO og det statlige selskapet Statoil, som i større grad ville trekkes inn i politiske prosesser ettersom det sett fra utlandet var lett å identifisere Statoil med Norge og det norske flagget. Men Statoil hadde uansett forsøkt å slå kloa i den irakiske oljen.
Statssekretær Robin Martin Kåss (Ap) i Olje - og energidepartementet, som bekrefter at han gjennom embetsverket var blitt gjort kjent med at Statoil vurderte ulike muligheter i Irak, sa ”Beslutningen om et eventuelt bud hører inn under Statoils styre og ledelses ansvar og legger til grunn at regjeringen har tillit til at Statoil ivaretar etiske standarder når de engasjerer seg utenlands. Regjeringen har i følge Kåss ingen politikk på at det ikke skal investeres i Irak.”
Denne holdningen møtte sterk kritikk fra blant annet SVs sentralstyremedlem, Ingrid Fiskaa, som hevdet at Statoil gjennom å by på oljefeltet ville bli en krigsprofitør og at regjeringen skulle gripe inn for å stanse Statoils flørt med det krigsherjede landet.
”Om Statoil går inn i Irak er det fullstendig uakseptabelt. Irak er fortsatt okkupert, og det innebærer at irakerne selv ikke har råderett over sine egne ressurser. Her må regjeringen fortelle Helge Lund hvor skapet står”, sa Fiskaa. Hun fikk støtte av generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty International, som sa det var ”uforståelig at Statoil i det hele tatt vurderer å gå inn i det okkuperte Irak nå.” Dette ikke minst på grunn av at Irak er et okkupert land med en regjering som har utført grove overgrep og blant annet står bak utallige ulovlige arrestasjoner, utbredt tortur og utenomrettslige henrettelser.
Også partiet Rødt krevde at den nye olje- og industriministeren Terje Riis-Johansen skulle stanse Statoil sitt inntog i Irak. Bakgrunnen for utspillet var at Statoil gjennom å by på olje i Irak ville toge inn i landet sammen med de samme internasjonale storselskapene som hadde kontrollert den irakiske oljeproduksjonen før nasjonaliseringen i 1972, som vil si de gamle partnerne fra Iraq Petroleum Company, BP, Shell, Mobil, Standard Oil og CFP, hvor av de tre siste i dag er representert ved Exxon Mobil og Total. ”Klarere kan det ikke demonstreres at Norge nå slutter rekkene om forsøket på å føre den militære okkupasjonen av Irak over i et økonomisk ran”, het det seg.
NUPI-forsker Daniel Heradstveit, som er tidligere Statoil-rådgiver, føler seg allikevel trygg på at oljeselskapet vil engasjere seg i Irak i år. I følge ham er det ikke bare solskinn i Irak, ”men Statoil er pokker meg nødt til å være til stede. De kan ikke vente til alt er perfekt. Selv om Irak ble bombet sønder og sammen, er det viktig å bidra til å normalisere landet.”
Statoil var ikke alene om å ville satse i Irak. Den opprinnelige påmeldingsfristen måtte utsettes til 18. mars fordi det var så stor pågang. Som en del av planen om å fordoble Iraks oljeproduksjon etter krig og nedgangstid ville myndighetene i juni og på slutten av året 2009 gjennomføre to gigantiske auksjoner på gamle og nye oljefelt. ”Det er snakk om at områder med reserver tilsvarende til gjenværende norske sokler blir lagt ut, så det er jo interessant”, bekreftet Statoils stedlige representant i Midtøsten, Kjetil Tonstad.
I juli 2008 kom beskjeden om at Iraks oljedepartement hadde gitt startsignalet for at utenlandske firmaer kunne konkurrere om utviklingen av åtte felt, hvor av seks var produserende oljefelt, mens to var gassfelt, som ennå ikke var blitt utviklet. De 6 er oljefelt i Kirkuk og ved nabofeltene ved Bai Hassan i det nordlige Irak, som vil si al-Rumeila, al-Zubair, al-Qurna, og 3 felt er ved Maysan oljefeltet, og er Bazirqan, Abu Gharab og Fakah. De to gassfeltene er Akas og Mansouriya i det vestlige Irak. Et av de rikeste funnene er Akkas i nærheten av den syriske grensen. Akkas-feltet er i nærheten av de eksisterende feltene i Syria hvor Shell har etablert joint venture operasjoner.
Til sammen hadde forekomstene i de åtte feltene en antatt verdi på 16 milliarder dollar. ”Vi snakker om 40 milliarder gjenværende fat påviste reserver i denne runden. Det er fem ganger mer enn det gjenværende på norsk sokkel”, sa Tonstad, som ikke ville opplyse om hvilke felt selskapet ville by på før budet ble offentliggjort. Han ville heller ikke opplyse om hvorvidt Statoil hadde inngått konsortier med andre selskaper slik Total og Chevron hadde sagt de vil gjøre for å spre risikoen.
I følge Tonstad, som påpeker at Irak har et desperat behov for kapital, teknologi og kompetanse til å bygge opp igjen landet, manglet de feltene som i dag lå på auksjon vedlikehold og oppgraderinger på grunn av krig, noe som hadde medført at produksjonen hadde sunket over ti prosent årlig de siste årene, noe som var svært alvorlig for landet. ”Disse feltene holdt internasjonal standard fram til krigen begynte. Nå ønsker landet å bli en stolt oljenasjon igjen. Kontraktene vil bli tildelt de selskapene som vil greie å få ut mest olje til en gunstigst pris”, sa han.
”Irak har ambisjoner om å produsere seks millioner fat olje per dag om tre til seks års tid. Det er ikke mange land i verden som har kapasitet til å produsere så mye. Landet er kanskje ett av de siste som åpner opp for utenlandske investeringer. Jeg vil si at Irak er noe av det mest interessante som har skjedd oljeindustrien siden åpningen av den tidligere Sovjetunionen”, meddelte Tonstad.
”Over tid ser vi store muligheter i Irak. Selv om vi ikke skulle vinne fram i denne første runden, er runde to utlyst fra høsten. Der vil det sannsynligvis bli budrunde i første kvartal 2010 på i alt 14 felt. Dette er felt som ikke er i produksjon, men der det er gjort interessante funn. Her kan vi bruke vår teknologi fra dag en”, sa Tonstad.
Ifølge et hemmelig dokument ville et planlagt joint venture selskap mellom Royal Dutch Shell og det irakiske oljeministerium gi selskapet en 25-års monopol på gassindustrien i det sørlige Irak. Shell og ministeriet forhandlet om avtalen høsten 2008. Den 22. september 2008 signerte de to hva som er kjent som Heads of Agreement, som er et utkast som grovt skisser opp kontrakten, et juridisk rammeverk som etablerer selskapets lederskap og størrelse, formål og andre detaljer. Og på tross av at det ikke var bindende, så fortalte det en hel del.Irak vil ha 51 % og Shell 49 % eierskap. Avtalen kan være verdt opp mot 22 milliarder kroner.
Selskapet vil i følge skissen bli den eneste gasselskapet og gi gass til både innlands- og eksportmarkeder og generere inntekter fra gassmarkedsaktiviteter.Hvis selskapet ville bli realisert ville det gi Shell den største rollen i Iraks olje- og gassektor siden 1960-tallet, da de store oljefirmaene ble sparket ut etter 40 år av nærmest kontroll over utvinning, produksjon, eksport og betaling til regjeringen. Shell har planer om å utnytte det enorme faklingsvolumet i landets oljeindustri og beregner at gassen som fakles er nok til å forsyne hele landet med energi, skriver Financial Times.
Det å utvikle Iraks gassresurser er viktig når det kommer til å forsyne tjenester som elektrisitet og brensel til folk og handel. Iraks en gang så gode statsdrevne olje- og gassindustri ble ødelagt av Saddam Husseins misbruk, sanksjoner og nesten tre tiår med krig. Infrastrukturen og utstyret ble skadet og ny teknologi og trening ble fjernet. Mer enn 60 % av Iraks naturgassproduksjon blir brent eller sluppet ut i lufta eller sprøytet tilbake til bakken på grunn av manglende infrastruktur for å transportere og bruke den. Gassen vil være viktig for Iraks kraft og andre industrier, men sektoren behøver ny og moderne investering. Spørsmålet er om man skal gjenoppbygge den tidligere så utmerkede innenriks olje- og gassindustrien eller la utenlandske selskaper igjen slippe inn i sektoren.
Den 13. oktober 2008 møttes Iraks oljeminister al-Shahristani med representanter fra 41 internasjonale selskaper, som ville forsøke å få innpass via langtermsolje/gasskontrakter, hvor av 11 var europeiske, der i blant Total, Statoil, Edison, Royal Dutch Shell, Repsol YPF, ConocoPhillips og BP, til den første anbudsrunden om irakisk olje i London.
”Den første lisensrunden ble offentliggjort den 13. oktober 2008, med budfrist i juni 2009. Som alle andre prekvalifiserte selskaper evaluerer vi nå data. Når vi har all nødvendig informasjon vil vi vurdere om vi legger inn bud,” meldte Mari Dotterud, som var Statoils talskvinne for den internasjonale virksomheten.
Statoil ble sammen med 32 utenlandske selskaper prekvalifisert for en endelig budrunde den 29. og 30. juni 2009. Dette ville være Iraks første store budrunde på oljefelt siden USAs invasjon i 2003. Selskapet håpte på å få tilgang til tre oljefelter i Irak, hvorav et skulle innebære operatørskap.
Det irakiske oljedepartementet inviterte Statoil til å by på utviklingen av det gigantiske oljefeltet Nahr Bin Umar i Sør-Irak, som rommer over 6 milliarder fat olje, i det som ville være den første budrunden i landet siden USAs invasjon i 2003. Oljegigantene Total og Chevron konkurrerte med Statoil i den irakiske budrunden på feltet. Statoil ble ansett som en av de aller heteste kandidatene til å få kontrakt.
Gevinsten ved suksess er 20-årskontrakter på oljeutvinning i Irak. I første omgang var det ikke snakk om eierandeler i nye felt, men operatørkontrakter på opptil 20 års varighet som skal tildeles. Irak ville ikke utstede midlertidige oljefeltskontrakter til internasjonale selskaper før en budrunde, men i stedet lage nye langtidskontrakter. Den irakiske statspartneren ville ha en eierandel på 25 prosent i alle feltene, men de utenlandske selskapene skulle ha operatørskapet. Exxon Mobil, Shell, Total og BP var ved å få no-bid kontrakter, som ville ha tillatt dem å arbeide i noen av Iraks rike oljefelt, men de ble stanset.
Man antok at Statoil ville ta sin beslutning i juni. En analytiker som fulgte Statoil tett forventet at selskapet ville legge inn minst ett bud i Irak i sommer ettersom ”det er i år toget går i Irak, det er nå regjeringen holder en rekke auksjoner av gamle og nye oljefelt.” Oljegigantene Total og Chevron ville trolig konkurrere med Statoil i en irakisk budrunde på feltet - som rommet over 6 millioner fat olje.
Statoil la inn bud på servicekontrakten til oljefeltet Vest-Qurna ved byen Basra i Sør-Irak, som med sine anslåtte reserver på 8,6 milliarder fat olje er det nest største av de seks oljefeltene Iraks myndigheter har lagt ut på anbud, i konsortium med oljeselskapene Total og Maersk den 30. juni.
”Vi har forberedt bud siden oktober i fjor. Vi tar sikte på å delta i budrunden, men Statoil har først og fremst et langsiktig perspektiv i landet”, meldte Tonstad, men selskapet vant ikke frem med sitt bud ettersom det var for stor avstand mellom Statoils tilbud og det irakerne krevde. Iraks oljeminister Hussain al-Shahristani kunngjorde kort tid etterpå at det beste budet var lagt inn av Exxon Mobil og Shell. Han tilføyde at de utenlandske selskapene som hadde lagt inn bud, måtte legge inn nye bud på fem av de seks aktuelle oljefeltene.
35 av verdens største oljeselskaper, inkludert Statoil, var prekvalifisert før budrunden i juni 2009, men det pågikk ennå forhandlinger om vilkårene. Finanskrise og oljepriskollaps førte til at Irak la ut nye olje- og gassfelt ut på anbud og tillot utenlandske selskaper en eierandel på opp til 75 prosent, mot et tidligere tak på 49 prosent. Det var langt billigere å få tilslag på store oljearealer i Irak nå enn det ville vært for ett års tid siden. Irakske myndigheter skulle allerede ha myknet litt opp på økonomiske betingelsene i de foreslåtte kontraktene. ”Det er et stort skifte tilbake til de internasjonale oljeselskapene som vinner tilbake en del av forhandlingsposisjonen de hadde før”, sa Alan Murray, sjefanalytiker i Wood Mackenzie, til Financial Times.
”Her finner jeg grunn til å sitere min tidligere sjef i Statoil, Jens Christian Hauge: ”Dette er som å gjelle seg med en sløv kniv”, kommenterte Statoils første juridiske direktør, advokat Jon Rud, i mars måned 2009. Han hadde nettopp pløyd gjennom resymeet med konklusjonene fra det tre dager lange symposiet i den irakiske hovedstaden hvor Iraks oljepolitikk ble gjennomgått.
”Irak går i spissen med å lette vilkårene for oljeprosjekt”, lød overskriften i Financial Times den 27. februar, åpningsdagen for seminaret. Oljeselskapene hadde gjenvunnet sin slagkraft. Irak var blitt ”det første konkrete eksemplet på et globalt maktskifte som begynner å sveipe gjennom oljeindustrien”, skrev avisen. Årsaken var ifølge Financial Times at oljeprisene, som lå vel hundre dollar fatet lavere enn i juli måned året før da prisen passerte 147 dollar, gjorde at de store oljeselskapene stilte sterkere overfor de oljeproduserende landene.
Iraks oljeminister Hussein al-Shahristani hadde ved årsskiftet lagt ut den andre anbudsrunden på elleve olje- og gassfelt, blant dem oljefeltene Majnoon og West Qurna fase 2. Felter som produserer under 600.000 fat om dagen, men som begge rommer anslagsvis minst tolv milliarder fat hver. Ifølge Shahristani var bare femten av 78 kjente felt i bruk. Irak satt på 115 milliarder fat, verdens tredje største oljereserver, kanskje verdens største eller nest største. Nær 90 prosent av reservene ville nå bli lagt åpne for okkupasjonsmaktenes store oljeselskap. Først i køen sto ExxonMobil og ChevronTexaco, British Petroleum og Royal Dutch Shell.
I følge Barham Ahmad Saleh, den kurdiske visestatsministeren for nasjonal sikkerhet siden juni 2004, med et mellomspill som planleggingsminister fra mai 2005 til mai 2006, og som ofte blir ansett som en potensiell arvtaker etter president Jalal Talabani dersom han går av etter perioden eller får voksende helsemessige problemer, hadde man tidligere unngått produksjonsdelingsavtaler (PSA), mens man nå hadde gått over til slike kontrakter ettersom Irak ikke hadde ressurser og kunnskap nok til å utvikle egen oljeindustri.
Regjeringen ville opprette et nytt oljestyre og omorganisere det statlige oljeselskapet, noe som Irak ifølge Saleh ikke kunne klare alene. ”Dette er helt nødvendig, og vi kan ikke gjøre det med irakiske ressurser alene”, insisterte han. Dette innebærer blant annet å tilby høyere eierandeler for utenlandske selskap og senke produksjonsmålene for selskapene før de blir betalt for arbeidet. Dermed hadde Shahristani snudd opp ned på Iraks oljepolitikk før den nye oljeloven var blitt vedtatt i parlamentet, og han hadde Saleh med seg.
Irak utvinner om lag 2,4 millioner fat om dagen og i følge San Diego Union Tribune , januar 2009, var det planer om å øke produksjonen til 4-4,5 millioner fat i løpet av 4-6 år. ”Vi har planer om å øke til 6-8 millioner fat. Om jeg forteller mer, vil det påvirke oljemarkedet”, sa Saleh, som la til at ”Iraks oljepolitikk har vært mislykket. Vi trenger hjelp til produksjon og teknologi for å utvikle reservene til beste for folk i et gjenreist Irak. Olje har vært en forbannelse for Irak. Den førte til masseødeleggelsesvåpen og kriger.” Utelatt fra fortellingen er at Irak gjennom nasjonaliseringen i 1971 utviklet seg til å bli den mest moderne arabiske staten, med gratis helsevesen og utdanning. Inntektene for olje utgjør nær 95 prosent av landets budsjett. Irak er dermed sårbar på pris.
Jon Rud pekte på flere sårbare punkter i resymeet, som at oljedepartementet ikke skal kunne ”gripe inn i den operasjonelle virksomheten til oljeselskapene”, aller minst det som er blitt produsert (upstream). Dessuten skal styrene i oljeselskapene få ”ekstraordinær myndighet” til å ”framskynde gjennomføringen av planer og overvinne administrative flaskehalser og -sperrer.”
Årsaken til at oljeministeriet hadde snudd i saken var sannsynligvis at regjeringen trengte penger. Motivasjonen til den irakiske regjeringen for lovutkastet var å øke det utarmede landets inntekter, og da spesielt sentralmyndighetenes. Statsbudsjettet for 2009 hadde allerede blitt kuttet tre ganger som følge av fallende oljepriser.
Irak, som har verdens tredje, kanskje andre, største kjente oljereserver, hadde økonomiske vanskeligheter etter krigens inferno, tvangsprivatisering av bedrifter, finanskorrupsjon osv., samt på grunn av nedgangen i prisen på råolje på grunn av den globale økonomiske krisen som hadde ført til nedgang i etterspørsel.
En rekke irakiske oljeselskaper og parlamentsmedlemmer protesterte mot budrunden. Motstanden var også påtagelig på grasrotnivå, og irakiske oljeingeniører hadde startet en underskriftsaksjon for å stoppe planene. Den mektige lederen for Iraks South Oil, som produserer det meste av landets råolje, sa at også han var motstander av budrundene på Iraks seks største oljefelt. ”Den første budrunden er bortkastet og tjener ikke den irakiske økonomien. Den vil skade South Oil”, sa Fayad al-Nema.
Motstanden mot auksjonen var stor også innad i det føderale oljedepartementet og Iraks oljeminister Hussain al-Shahristani, som hadde fått skarp kritikk for budplanene av parlamentet, som stilte seg tvilende til kontraktene, kalte statsråden inn for spørretime, men han gjentok imidlertid der at budrunden vil gå som planlagt. Ressursminister i KRG, Ashti Hawrami, advarte om at selskapene som ville ta del i auksjonen ville finne det vanskelig eller umulig å operere i Irak på grunn av konflikten.
Statoil var ikke med på de to første budrundene, som ikke forløp uten vanskeligheter. Blant de 31 selskapene som hadde kommet med bud var oljegiganter som ExxonMobil og Shell. Også en rekke selskaper fra Kina og Sørøst-Asia hadde hengt seg på i kampen om utvinning av de omfattende ressursene av olje og gass som finnes i Irak.
Kun en av operatørkontraktene ble avklart under budrunden i slutten av juni. Det var oljefeltet Rumaila, der to konsortium la inn bud. Feltet ligger sør i Irak og rommer rundt 17,7 milliarder fat olje, og kontrakten gikk til slutt til BP/CNPC. Både Exxon Mobil/Petronas og det britiske BP og det kinesiske CNPC ba om høyere beløp i kompensasjon for å pumpe opp oljen enn det Iraks myndigheter er villige til å betale. Budgiverne ble derfor bedt om å justere budene sine. Exxon Mobil som hadde det beste tilbudet ville ikke gå med på irakernes krav om bare to dollar for hvert fat olje i produksjonsøkning. Dermed gikk kontrakten til BP som i utgangspunktet krevde 3,99 dollar i kompensasjon. BP vant dermed kontrakten for Iraks største oljefelt Rumaila.
Interessen var størst for West Qurna-feltet. "Vi har valgt å konsentrere oss om Vest-Qurna i første budrunde. Dette feltet ble etter en helhetsvurdering ansett som mest attraktivt for oss, og det viste seg i budrunden at dette også var feltet med sterkest konkurranse", sa Dotterud.
I følge Dotterud var Statoil var med i et konsortium med spanske Repsol og danske Mærsk, som la inn bud på kontrakten om West Qurna fase 1. Det enorme feltet, som ligger ved byen Basra sør i Irak, har estimerte reserver på 8,6 milliarder fat olje, og produserer rundt 280.000 fat per dag. Målet til myndighetene er å øke produksjonen til 600.000 fat per dag. Til sammenligning produserer Norges største oljefelt 200.000 fat per dag. 5 ulike grupper, ledet av Total, Lukoil, Repsol, Exxon Mobil og China National Petroleum, kjempet om kontrakten.
Exxonmobil, sammen med Shell, leverte inn det beste budet. Konsortiet ba om 4 dollar i kompensasjon for hvert ekstra fat i produksjonsøkning de kan levere. Selskapene sa at de kan øke produksjonen til 2,3 millioner fat per dag. Men irakiske myndigheter ville ikke strekke seg lengre enn å betale 1.90 dollar per fat i produksjonsøkning. De to selskapene valgte derfor å trekke seg.
Iraks forsøk på å auksjonere bort kontrakter for å drive åtte gigantiske olje- og gassfelt i landet har ikke vært uproblematisk. Avstanden mellom selskapene og de irakiske myndighetene var for stor. Det var ingen bud i nærheten av det de irakiske myndighetene krevde, noe som førte til at landets oljeminister ba selskapene om å levere nye bud. Det ville derfor bli holdt en ny anbudsrunde senere. Normal 0 21 false false false MicrosoftInternetExplorer4
Oljeselskapene nølte med å betale det de irakiske myndighetene krevde, noe som førte til at det ikke ble inngått kontrakter for hele fem av de seks store oljefeltene som var ute på auksjon. Disse skal ut på en ny anbudsrunde senere. Vinnerne av auksjonene fikk ingen eierrettigheter, men fikk lisens til å utvinne olje fra allerede eksisterende felt.
Et konsortium ledet av Eni har trukket tilbudet for Zubair-feltet og en gruppe ledet av Conocophillips har trukket tilbudet for Bai Hassan-feltet. Begge konsortiene mener betingelsene er for dårlige. Kinesiske CNOOC ledet et konsortium som var eneste tilbyder på Missan-feltene. Men gruppen, som krevde 21, 4 dollar per fat olje, nektet å gå med på myndighetenes prisforslag på 2 dollar per fat. Gassfeltet Mansouri, som ligger i nordøst i Irak, i en av landets mest urolige provinser, var det ingen som ønsket å legge inn bud på.
Ifølge Dotterud var det stor avstand mellom det selskapene forventet og kravene til de irakiske myndighetene. ”Det viste seg å være stort sprik mellom irakiske forventninger og selskapers vilje til å by med lav pris per fat økt produksjon”, sa Dotterud. Oljeselskapenes interesse for feltene i Irak kan ha blitt dempet av regjeringen har besluttet at godkjenningen av kontraktene skal behandles internt i regjeringen. Flere politikere i landet hevder at kontraktene blir grunnlovstridige ettersom de ikke blir godkjent av parlamentet. At landet mangler en nasjonal oljelov, gjør saken enda vanskeligere. I følge flere nyhetskilder er oljeselskapene redde for at kommende regjeringer vil annullere kontraktene.
Kinas nasjonale oljekompani CNPC stakk av med de beste kontraktene. I den første store utenlandske oljekontrakten i etterkant av invasjonen i 2003 skrev Irak under en kontrakt i Beijing som kan være verdt 3 milliarder dollar. Kina skulle levere tekniske rådgivere, oljearbeidere og utstyr ved Ahdab oljefeltet sørøst for Baghdad. Utenlandske investorer fra Tyskland, UAE og Iran ble gitt tilbud om å sette opp oljeraffinerier i det sørlige Irak.
