Av Sjur Cappelen Papazian
Mastergrad i utvikling, Universitetet i Bristol, England
Den såkalte gjenoppbyggingen av Irak er det største amerikansk ledede okkupasjonsprogrammet siden Marshall planen, men med den forskjell at den amerikanske regjeringen betalte Marshall planen, mens Donald Rumsfeld og Paul Bremer sikret seg at gjenoppbyggingen av Irak ville bli betalt av det såkalt frigjorte landet, av irakerne, selv.
Under sikkerhetsrådsresolusjon 1483, utstedt den 22. mai 2003, ble Development Fund for Iraq (DFI), Det irakiske utviklingsfondet, opprettet av Federal Reserve Bank i New York på forespørsel fra den USA innsatte Coalition Provisional Authority (CPA) for å kunne bli brukt av CPA ”på en transparent måte. . . i favør av det irakiske folk.” En del av fondet ble etter hvert flyttet til Baghdad og Irak og DFI-Bagdad kontoen ble åpnet ved Central Bank of Iraq for kontantutbetalingsfordringer.
Det irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra FNs Olje-for-mat programmet, hvor det var igjen 6 milliarder dollar, frosne aktiva og utenlandske kontoer, samt inntekter fra oljeeksport (minst 10 milliarder dollar året etter invasjonen). Fondet mottok penger (1.724 milliarder dollar) fra overtatte og investerte irakiske bankkontoer og fond overtatt av koalisjonsstyrkene (926.7 millioner dollar). Disse pengene ble også brukt under overgangsperioden før DFI ble satt opp.
DFI skulle hovedsakelig betale for “hveteforsyningsprogrammet, pengevekselsprogrammet, elektrisitets- og oljeinfrastrukturprogrammer, utstyr for de irakiske sikkerhetsstyrkene og for irakiske administrasjonslønner og ministerienes budsjettoperasjoner”.
CPA fikk ansvaret med å forvalte DFI, som mottok 95 % av regjeringens utbytte fra irakisk oljesalg. Det hele var underlagt den administrative armen til US-UK okkupasjonsstyrkene. CPA ekskluderte informasjon på sin webside om overføringer inn og ut av DFI. USAID spilte også en rolle når det kom til kontrollen over disse fondene. Da Irak på nytt fikk tilbake sin suverenitet i juni 2004 ble DFI kontrollert av den irakiske overgangsregjeringen.
International Advisory and Monitoring Board (IAMB), en uavhengig overoppsynsorgans for DFI, ble skapt i FNs Security Council Resolution 1483 (2003) for sikre åpenhet og den finansielle ansvarligheten til DFI. IAMB ble operert fra DFI fra den 22. mai 2003 og frem til CPA ble lagt ned den 28. juni 2004.
Kongressen stemte for å bruke 18.4 milliarder dollar amerikanske skattepenger på gjenoppbyggingen av Irak, men den 28. juni 2004, da Bremer forlot Bagdad, hadde hans CPA brukt opp 20 milliarder dollar av irakiske penger, sammenlignet med 300 millioner dollar fra de amerikanske midlene. Bremer brukte over 90 prosent av DFI, men mindre enn 5 prosent av de 18 milliarder dollar Kongressen hadde satt til side for gjenoppbygging ble brukt under samme periode.
Disse midlene ble dannet Iraq Relief and Reconstruction Fund (IRRF), som ble kontrollert av Iraq Reconstruction Management Office (IRMO). IRRF ble etablert av den amerikanske Kongress den 6. november 2003 og hadde 18.4 milliarder dollar for å gjenoppbygge Iraks infrastruktur, ødelagt etter år med forsømmelse, sanksjoner og invasjon. Den 29. mars 2006 hadde 16.3 milliarder dollar, eller 89 prosent, blitt båndlagt og 11.4 milliarder dollar blitt brukt.
I de kaotiske dagene i etterkant av invasjonen av Irak i 2003 ble en operasjon som kostet 125 milliarder dollar gjennomført for å gjenoppbygge Irak. Den lille operasjonen for å gjenoppbygge Irak vokste til å bli et panisk forsøk på å få på plass landets ødelagte infrastruktur og kan ha innebåret det som kan være det største bedrageri i amerikansk historie.
Fra kun å se på de små fiskene har myndighetene nå startet å granske den påståtte rollen ledende militæroffiserer, slik som Col. Anthony B. Bell, som nå er pensjonert fra hæren, men som var ansvarlig for gjenoppbyggingskontraktene i Irak i 2003 og 2004, og Lt. Col. Ronald W. Hirtle ved US Air Force, som var en ledende kontrakttjenestemann i Bagdad i 2004, hadde når det kom til den amerikansk ledet operasjonen.
Den 12. april 2004 ga Coalition Provisional Authority (CPA) i Erbil i det nordlige Irak ifølge journalisten og dokumentarfilmskaperen Ed Harrimans tekst Where has all the money gone? 1.5 milliarder dollar i sedler til en lokal kurer. Pengene, nytrykte 100 dollar sedler liggende på paller som fylte 3 Blackhawk helikoptre, kom fra oljesalg under FNs Olje-for-mat program og hadde blitt gitt av FNs sikkerhetsråd til amerikanerne for å bli brukt i favør av det irakiske folk. CPA sjekket ikke ut kureren før man ga han pengene, og, som et resultat, ifølge en revisjonsrapport fra CPAs generalinspektør, ”var det en økt risiko for tap eller tyveri av pengene.”
Den eksakte summen i hva som vil trolig aldri bli helt klar, men i følge en rapport fra US Special Inspector General for Iraq Reconstruction (SIGIR) dreier det seg om over 50 milliarder dollar, noe som gjør det til et større tyveri enn selv Bernard Madoffs kjente Ponzi plan, et system lignende et pyramideselskap hvor nykommeren betaler selskapets veteraner, i det som tegner til å bli en av verdens største svindler.
Ifølge teksten A ”fraud” Bigger than Madoff - Senior US Soldiers Investigated over Missing Iraq Reconstruction Billions av Patrick Cockburn sa en amerikansk handelsmann aktiv i Irak siden 2003 ”Jeg tror den virkelige plyndringen av Irak i etterkant av invasjonen ble gjort av amerikanske tjenestemenn og kontraktører, og ikke fra folk fra slummen i Bagdad.” I et tilfelle fant revisorer som arbeidet for SIGIR ut at 57.8 millioner dollar var blitt sendt på ”pall på pall med hundredollar sedler” til den amerikanske tilsynsmannen for sør-sentral Irak, Robert J Stein Jr, som fikk seg selv fotografert stående med den enorme mengden penger. Han er blant de få amerikanske tjenestemenn i Irak som ble dømt for bedrageri og hvitvasking av penger.
Paul Bremer, den amerikanske pro-konsul i Bagdad frem til juni 2004, hadde et fond på 600 millioner dollar i kontant som det ikke er noe regnskap for: 200 millioner dollar av dette ble holdt i et rom i et av Saddams tidligere palasser. Den amerikanske soldaten som bevoktet pengene hadde nøkkelen til rommet i sin sekk, som han la på bordet da han gikk til lunsj. Igjen må det sies at dette er irakiske penger og ikke amerikanske fond.
Den irakiske regjeringen ønsket å øke gevinsten gjennom å signere nye oljeforhandlinger med multinasjonale selskaper, som av Naomi Klein ble beskyldt for å ha planer om å plyndre irakisk olje. Hun advarte mot en ny irakisk oljelov som ville sikre store profitter for britiske og amerikanske oljeselskaper, mens irakerne ville være dømt til fattigdom. I hennes bok The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism hevdet hun at planen ville la firmaer som BP og Shell tjene hundrevis av milliarder av dollar i profitt og ilegge “en dom av evig fattigdom i et land hvor 95 prosent inntektene kommer fra olje.”
I følge Klein utstedte Paul Bremer, den amerikanske direktør av gjenoppbygging og humanitær assistanse, en politikk av sjokkterapi i Irak i etterkant av invasjonen. “Før invasjonen var Iraks økonomi ankret ved sitt nasjonale oljeselskap og av 200 statseide selskaper. Måneden etter han ankom annonserte Bremer at 200 firmaer skulle privatiseres.” Man skulle få såkalte ueffektive statsselskaper inn i private hender, noe som i følge Bremer skulle være viktig for Iraks økonomi. I følge Klein: “Saddams borttagelse fra makta har åpnet vistas av muligheter for oljegiganter, inkludert Exxon Mobil, Chevron, Shell og BP.”
Før Bremer hadde forlatt Bagdad hadde han utstedt 100 ordre som sjef for okkupasjonsautoritetene i Irak. Kanskje den viktigste var ordre 39 som sa at de 200 irakiske statseide selskapene skulle bli privatisert og at utenlandske selskaper kunne ha full kontroll over irakiske banker, fabrikker og miner og at disse selskapene kunne overflytte all deres profitt ut av Irak. Gjenoppbyggingen av landet betydde privatisering av økonomien og lite annet enn en økonomisk kolonisering.
CPA eksporterte irakisk olje via oljerørsystem med ikke-funksjonelle metere. Den faktiske mengde olje som ble eksportert ville ha måttet bli beregnet. Det irakiske folk var med andre ord etterlatt i en posisjon hvor de måtte ha tillitt til at CPAs bregninger var ærlige. I oktober 2004 avslørte en undersøkelse utført av IAMB og KPMG CPAs uholdbare bokføringssystem. IAMB feilet i sin oversiktsprosess i flere måneder på grunn av prosedyredisputter og manipulasjon fra USA.
Under denne perioden foregikk illegal eksport av petroleum i hemmelighet fra Irak og en større sum av fond for DFI forsvant uten bokføring. I følge Special Inspector General for Iraq Reconstruction (SIGIR) handlet dette om den nette summen av 8.8 milliarder dollar av de 23 milliarder dollar av irakiske pengene. Etter den 28. juni 2004 administrerte Iraqi Interim Government DFI under IAMBs oversikt i følge FNs Security Council Resolution 1546 og frem til den 31. desember 2006. I juni 2005 kom staben rundt Congressman Waxman’s Committee on Government Reform med en høyst kritisk rapport.
Status of Forces Agreement (SOFA), eller ”Agreement Between the United States of America and the Republic of Iraq On the Withdrawal of United States Forces from Iraq and the Organization of Their Activities during Their Temporary Presence in Iraq”, mellom regjeringene til USA og Irak erklærer: “Anerkjennelse og forståelse overfor Iraks bekymringer overfor krav basert på handlinger utøvd av det tidligere regime har presidenten av USA autoritet til å forsvare DFI og visse andre eiendeler hvor Irak har en interesse fra USAs juridiske prosess. USA skal være fult og aktivt engasjert når det kommer til regjeringen i Irak med respekt til fortsettelsen av et slik forsvar og med respekt til slike krav. Konsistent med et brev fra presidenten i USA til statsministeren av Irak har USA vil være forpliktet til å assistere Irak i forbindelse med dets forespørsel ved FNs sikkerhetsråd og utstrekke forsvaret og andre arrangementer etablert i Resolusjon 1483 (2003) og Resolusjon 1546 (2003) [sic] for petroleum, petroleumsprodukter og naturgass som har sin opprinnelse i Irak, utbytte og obligasjoner fra salg av dette og DFI.”
I følge Resolusjon 1483: “etableringen av DFI skal være holdt av Iraks sentralbank” og fondet “skal bli betalt ut under ledelse av CPA”. CPA, den gang ledet av Paul Bremer, etablerte DFI i en konto ved Federal Reserve Bank, New York. For å få bukt med 1483 ble DFI holdt på bøkene i den irakiske sentralbank og en del av fondet plassert i Baghdad. Men USA fortsatte med å holde kontrollen av pengene, hvor av flesteparten av dem var i New York.
Mens 1483 stipulerer at fondene skulle bli brukt “for å assistere folket i Irak i gjenoppbyggingen og utviklingen av deres økonomi og for å forenkle assistansen fra det større donorsamfunnet”, har systemet vært herjet av anklager om korrupsjon og manglende regnskap, med milliarder av dollar som det ikke er bokføring overfor. Ytterligere milliarder har blitt betalt til selskaper med kontrakter fra Pentagon. Et slikt selskap er Halliburton. Visepresident Dick Cheney var CEO i Halliburton fra 1995 til 2000.
En Resolusjon 1446 fra juni 2004 erklærte at “Ved oppløsningen av CPA skal fondene i DFI bli brukt alene under ledelse av regjeringen i Irak”, mens det som kommer fra eksportsalg fra olje og naturgass vil fortsette å være i fondet. En rapport fra januar 2004 fra Federal Reserve Bank, New York, hevdet at Bush i mars 2003 utstedte en utøvende ordre om overflytting av fondene kontrollert av den irakiske regjeringen og dets finans- og oljeinstitusjoner til USAs skatteministerium.”
Federal Reserve Bank skapte deretter en “Special Purpose Account” for fondene på vegne av skatteministeriet. I følge en Kongress forskningsrapport fra oktober blir om lag 10 milliarder dollar holdt av Federal Reserve Bank, New York, noe som tilsvarer en tredel av Iraks totale reserver av utenlandske penger og gull. Hvis avtalen blir anerkjent av det irakiske parlament vil dette effektivt tolerere USAs fortsatte kontroll over disse pengene fra eksport av irakisk olje med kun en myk anerkjennelse over Iraks bekymring over disse pengene og en tilsløring av irakisk kontroll over kun bruk av pengene for gjenoppbygging og utvikling.
In Iraq, the Job Opportunity of a Lifetime: Managing a $13 Billion Budget With No Experience Washington Post, May 22nd 2004
U.S. accused of depleting Iraq fund : Money is intended for rebuilding use; international board plans to do audit, Baltimore Sun, July 3, 2004
U.S. Funds for Iraq Are Largely Unspent, Washington Post July 4, 2004
U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits, Washington Post July 15, 2004
U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits Washington Post, July 16, 2004
Audit Finds Fraud, Other Abuses in Iraq Contract Awards, Washington Post July 30, 2004
U.S. Spends Only Small Part Of Funds to Help Rebuild Iraq, Washington Post November 1, 2004
Audit: $9 Billion Unaccounted for in Iraq Frankfort Indiana Times, January 31, 2005
Iraq Authority Made Millions In Cash Payments: Former Official Says Chaos Created ‘Wild West’ Scene Washington Post, February 14, 2004
Poor Oversight of Iraq Funds Blamed on Coalition Policy, LA Times, February 15, 2005
Iraq agency ‘run like Wild West’, BBC, February 15, 2005
Rules and Cash Flew Out the Window LA Times, May 20, 2005
So, Mr Bremer, where did all the money go?, The Guardian, July 7, 2005
US official admits Iraq aid theft, By Adam Brookes, BBC News, February 2, 2006
IRAQ: US Army officer Charged in Iraq Fraud Scam, Reuters, December 15, 2005
A 'fraud' bigger than Madoff - Americas, World - The Independent
Inquiry on Graft in Iraq Focuses on U.S. Officers - NYTimes.com
LRB · Ed Harriman · Where has all the money gone?
