Eirik Vold innledet om Petroamerica på konferansen 31.oktober, da Nelson Martinez måtte melde avbud. Vi prøver å få lagt ut hans innledning her. I mellomtiden legger vi ut andre artikler han har skrevet knyttet til temaet.
Foto av Gabriela De Iraola
Latinamerikas venstreradikale tar kontroll over energien
Eirik Vold / Morgenbladet
Den nyvalgte president Evo Morales nasjonaliserte nylig landets gassforekomster. I Venezuela har president Hugo Chávez tatt kontroll over oljen. Med dette er størsteparten av den vestlige halvkules energiressurser under venstreradikale regjeringers direkte kontroll. Men planene stopper ikke der: Venezuelas oljedediplomati har lenge jobbet med ideen om å koordinere kontinentets olje- og gass industrier og med et radikalisert Bolivia med på laget er ambisjonen om det felles energiselskapet, Petroamerica nærmere enn noensinne. Hva betyr dette for Latin-Amerika og verdens energisituasjon? Venezuelanske oljemyndigheter forteller om olje, gass og geopolitikk.
Fra Pinoccio til prishauk
Bernard Mommer er viseminister for Venezuelas Energi- og Oljedepartement. I tillegg har han en lang akademisk karriere bak seg og har skrevet flere anerkjente bøker om oljepolitikk. Med ”petrostaten” Venezuela som utgangspunkt har Mommer klare meninger om hvordan en oljeindustri /ikke /skal drives og hvordan inntektene /ikke /skal brukes. På spørsmål om olje og gass som virkemiddel i den regionale integrasjonsprossessen, begynner han her:
– I Venezuela har oljen hatt alle bivirkningene, som bruken av en slik ressurs kan ha. I de tidsrommene staten har klart å ta kontroll over noe av overskuddet fra produksjonen, har pengene blitt brukt ufornuftig og ikke bidratt til utvikling av landet. I de senere årene, etter nasjonaliseringen av oljeindustrien i 1975 har imidlertid staten mistet stadig mer innflytelse, og transnasjonale interesser har gjennom sine medløpere i det statlige oljeselskapet PDVSA tatt kontroll.
Men dette varte altså bare til president Chávez kom til makten, eller rettere sagt inntil Chavez og Olje- og energidepartementet tok makten over PDVSA i 2003, fire år senere. Siden det har regjeringen målbevisst jobbet for å svekke de transnasjonale oljeselskapenes forhandlingsposisjon gjennom å fjerne deres allierte fra statsapparatet og PDVSA og bygge opp et nasjonalistisk orientert energi- og oljedepartement. På den måten har man klart å presse de utenlandske operatørene til å godta nye produksjonsavtaler med blandede selskaper hvor den venezuelanske staten sitter med minst 60 prosent av eierskapet. Det vekker oppsikt i internasjonale oljemiljøer når giganter som British Petroleum (BP) og Shell må gi etter for slike krav lenge før kontraktsperiodene deres går ut. Venezuela har under den nye oljeadministrasjonen gått fra tilnavnet Pinoccio, som landet fikk for notorisk å ha overskredet sin produksjonskvote i OPEC til glede for storkonsumenten USA, til å bli kategorisert som en av ”prishaukene”, de som er villige til å kutte i produksjonen for å holde prisnivået oppe og utsette uttømmingen av verdens viktigste energiressurs.
Nå har Bolivias president Evo Morales satt seg fore den samme oppgaven med sitt lands gass-industri. Og resultatet kom raskere enn ventet. Den 1. mai annonserte Morales dekretet som gir staten ”absolutt kontroll” over petroleumsressursene og sendte hæren for å overvåke overtakelsen av gassfeltene drevet av de utenlandske selskapene. Bolivias statlige petroleumsselskap, YPFB har nå enerett på landets gass.
Petroamerica
Med en oljepris som i reelle termer nærmer seg den fra tiden etter det siste oljesjokket i 1979 og den nevnte seieren over de transnasjonale oljeselskapene i havn på hjemmebane, er energipolitikken nå blitt en del av Chávez´ arbeid med å intensivere utviklingen mot regional integrasjon i Latin-Amerika, frigjøringshelten Simón Bolívars gamle drøm.
–Den langsiktige visjonen er å forene kontinentet i ett energiselskap, Petroamerica, sier Mommer. -Hittil kan vi vise til konkrete resultater med Brasil og Argentina. Med Morales har vi fått Boliva med på laget, noe vi tror vil bidra til å akselerere den energipolitiske integrasjonen og dannelsen av Petroamerica.
Mommer fortsetter: -I Argentina der Shell er i ferd med å trekke seg ut, bygger PDVSA ut et nett av bensinstasjoner for å fylle dette tomrommet. Vi har inngått avtaler om utbygging av gassfelter i det nordøstlige Brasil, nær grensen mot Venezuela hvor Petrobras, Brasils største oljeselskap og PDVSA samarbeider. Samtidig bygges det nye broer over den enorme Orinoco-elven som alltid har vanskeliggjort kommunikasjonen mellom de to landene. Prosjektene er avhengige av hverandre for å være samfunnsøkonomisk lønnsomme og viser hvordan energiutbygging kan utgjøre noe av dynamikken i integrasjonsprosessen. På denne måten legger vi også til rette for kontakt mellom andre deler av næringslivet, som for eksempel nettverk av leverandører. Dette er praktisk trening i finansiell og industriell administrasjon på tvers av landegrensene og viktige skritt på veien til målet om en samordnet energipolitikk på kontinentet, konkluderer Mommer.
Det er også dette som er ideen bak integrasjonsmodellen som blir fremmet av regjeringene fra venstresiden. Ved å bygge ned tollbarrierene mellom de latinamerikanske landene, skal man skape den synergieffekten som må til for at en mer proteksjonistisk handelspolitikk utad, i forhold til EU og USA, ikke skal føre til ineffektivitet, monopoler og flaskehalser, slik som det til dels var tilfelle under epoken med importsubstitusjon, men heller industriell vekst og diversifisering av de ensidige råvareøkonomiene.
José Contreras er leder for avdelingen for økonomi og planlegging i Venezuelas olje- og energidepartementet. Denne enheten jobber med å utarbeide retningslinjene for hvordan politiske beslutninger skal omformes til praksis i oljeindustrien.
Hvilke konsekvenser kan regional integrasjon få for petroleumsindustrien?
–Vi er nå inne i en prosess der vi gradvis tar tilbake kontrollen over disse ressursene våre. Men vi sliter med en særlig stor teknologisk avhengighet når det gjelder utstyr og maskineri i industrien.
Problemet Contreras beskriver er ikke bare tilfelle for Venezuela. Heller ikke i Bolivia, Argentina eller Brasil er i nærheten av selvforsyning når det gjelder utstyret som brukes i energisektoren. Potensielle lokale produsenter av maskineri og installasjoner står ikke ovenfor en høy nok etterspørsel fra sine respektive olje og gass industrier til å kunne dekke inn kostnadene av den oppgraderingen som må til for å kunne entre markedet. Resultatet kan altså leses av dagens situasjon. Multinasjonale giganter som Schlumberger og Halliburton og deres datter- og franchiseselskaper dominerer på hele kontinenetet.
–Dersom vi lykkes i å forene olje- og gassindustriene i disse landene vil vi kunne legge til rette for å bygge opp en regional leverandørindustri, der hvert enkelt land bidrar med det de kan best. Det vil spare oss for betydelige pengesummer, gi arbeidsplasser samt at det sikrer kontroll over sektorer av betydning for nasjonal sikkerhet, argumenterer Contreras.
Viktigheten av det siste fikk venezuelanske myndigheter bittert erfare da ledelsen i statsselskapet PDVSA i 2002 paralyserte oljeindustrien i flere måneder med krav om at den folkevalgte president Chávez skulle trekke seg og aldri mer få stille til valg i landet.
-Arbeiderne og teknikerne i industrien forsøkte å holde hjulene i gang, men stod en lang periode maktesløse blant annet fordi selskapet som var ansvarlig for det interne informasjonssystemet praktisk talt blokkerte driften ved hjelp av noen tastetrykk fra driftssentralen sin i USA.
Riktig nok, Schlumberger og Halliburton skjelver nok ikke i buksene ennå. For at den utviklingen Contreras skisserer skal bli virkelighet må altså Petroamerica først ta spranget fra festtaler og bilateralt samarbeid til realitet, noe som ikke er gjort over natten. Deretter må en rivende industriell utvikling finne sted i de aktuelle landene for at oljeindustriens multinasjonale tungvektere på maskineri- og installasjonsfronten skal bli overflødige.
Petroleum og geopolitikk
Som i Venezuela ønsker Bolivia å bruke de økende petroleumsinntektene til vidtrekkende sosiale programmer, der millioner har fått tilgang på helsetjenester og utdanning, noe som har vist seg svært effektivt for å mobilisere folkelig støtte. Men den venezuelanske regjeringen har vist at energiressursene også kan omsette i geopolitisk tyngde. Da oljeprisene nærmet seg 50 dollar fatet og energisituasjonen i mange konsumentland begynte å bli alarmerende, ble ideen Petrocaribe født. Dette er en allianse mellom Venezuela og de karibiske øystatene, samt noen sentralamerikanske land, som sikrer de sistnevnte oljeforsyninger på gunstige betalingsvilkår. Viseminister Mommer forklarer: - Verden må vende seg til tanken at oljen er en knapp ikke-fornybar ressurs, og de konsekvensene det har for prisutviklingen. Men vår intensjon er ikke å sitte med hendene i kors og se på at våre broderfolk blir skadelidende. Tvert i mot, med Petrocaribe gir vi rentefri betalingsutsettelse på noe av prisøkningen, og ikke minst, vi godtar produkter som betalingsmiddel. Venezuela har et stort underskudd på jordbruksvarer, så dette er et første skritt i retning integrasjon med disse landene der vi utnytter hverandres fordeler, konkluderer han.
Mens oljeprisene fortsatte å stige inn i år 2005 og medlemmene i Petrocaribe ble stadig mer avhengige av fordelene denne alliansen gav, gjorde USA et av sine mange framstøt mot Venezuela. Etter stadige utspill fra Washington om at Venezuela hadde utviklet seg til et slags diktatur og en fare for demokratiet i regionen, framla USA et nytt forslag i OAS, Organisasjonen av Amerikanske Stater. Dette gikk ut på å gi OAS rett og plikt til å intervenere i et medlemsland dersom institusjonene i dette landet ikke er tilfredsstillende demokratiske. Betingelsene for intervensjon i lovforslaget var til forveksling like Bushadministrasjonens beskrivelse av Venezuela, slik den på samme tid til stadighet ble uttrykt i internasjonale fora og presse. Forslaget ble imidlertid nedstemt og det oppsiktsvekkende var at enkelte vanligvis svært USA-lojale karibiske land for første gang tok seg friheten å stemme mot sin allierte. En tjeneste er den andre verdt, tenker mange, selv om Mommer ikke vil kalle det å kjøpe stemmer. At tilnærmingen til Kina, landet med verdens raskest voksende energibehov, er kalkulert politisk alliansebygging, er det derimot ingen tvil om. Mens Kinas fire statlige oljeselskap albuer seg inn i kampen om verdens resterende oljefelter, krymper differansen mellom klodens totale produksjon og konsum, og prisene stiger.
–Kineserne er gode som noen, både som kjøpere og som investorer og vi ønsker å utvide dette samarbeidet. Vi har intet ønske om å boikotte noen, men ingen som kan noe om handel vil ønske å være så avhengig av bare én kunde, avslutter Mommer.
Ikke ulogisk da kunden som tar imot 60 prosent av landets oljeeksport er USA og har utropt Venezuela til ”en trussel for demokrati og stabilitet i regionen”.
IEA, det Internasjonale Energibyrået, OPECs motstykke, omtalte lenge Chávez oljepolitikk som pragmatisk og mer enn insinuerte at talene om ”selvstendig oljepolitikk og kamp mot imperialismen” heldigvis var innholdsløs populistisk retorikk. Da China National Petroleum Corporation sammen med Petrochina Fuel Oil Company snappet et enormt tungeoljefelt foran ansiktet på måpende vestlige operatørselskaper og Chávez annonserte at oljetankerne, som forsyner USA med 15 prosent av dets totale konsum gjerne kunne sette kursen mot Kina i stedet, forstod antakelig analytikerne i energibyrået at de hadde tatt feil. /Det/ er også budskapet som skjuler seg bak den uskyldige markedssjargongen i Mommers utsagn.
Og her er vi ved det springende punktet. Dersom den overraskende raske nasjonaliseringen av gassektoren i Bolivia antyder Evo Morales’ framtidige linje har verdens største energiimportør all grunn til å frykte en mektig og radikal latinamerikansk energiallianse. Mange har spådd en snarlig militær intervensjon fra USA. Men så lenge Kina fortsetter å by opp energiprisene på verdensmarkedet og røyken fortsatt stiger fra påtente oljebrønner i Irak, vil Bushadministrasjonen våge å sette energiforsyningene fra Latin-Amerika på spill? Eller har den egentlig råd til å la være?
Les mer av Eirik Vold:
Venezuela i flammer? Les...
Norske interesser i Latin-Amerika Les...
Chavez og Akersgata Les...
