Denne oljekonferansen er resultat av et prosjektsamarbeid i regi av Populus – studieforbundet folkeopplysning. Sammen med noen av våre medlemsorganisasjoner: LAG, Rødt og Komiteen for et Fritt Irak og med det etiske meglerfirmaet Stonewall, har vi ønsket å sette søkelys på Olje og håndteringen av den i vid forstand. Det framgår da også av tittelen: Olje til hva og for hvem?
Siden dette er et NORAD-støttet prosjekt står nord/sør dimensjonen helt sentralt. Da olje er en av jordas mest betydningsfulle råvarer og energikilder beveger vi oss i et terreng hvor sterke interesser, mye dragkamp og mange konflikter er involvert. Olje er geopolitikk, det er økonomi og næringsutvikling, investeringer og forsyningssikkerhet, teknologi og forskning, det er miljø og bærekraft, og da bærekraft i utvidet betydning: Økologisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Olje angår regnskog, utbefolkning, sivilsamfunn, demokrati, menneskerettigheter. Olje har med etikk å gjøre.
Hensikten med dette tiltaket er å se mulighetene for et brudd med det vi i dobbelt forstand kan kalle den ”fossile økonomien” - en samfunnsmodell og økonomi som bygger på vedvarende vekst i forbruk av varer og tjenester produsert gjennom forurensende energikilder som olje og gass.
Mens det er samfunnene i Nord som primært driver fram dette verdensomspennende systemet, er det Sør som må betale de høyeste omkostningene og sannsynligvis vil måtte gå i spissen for forandringer. Vi har ønsket å bringe fram stemmer fra Sør, slik vi gjorde gjennom forprosjektet høsten 2008, og belyse hvilke utfordringer vi i Nord står ovenfor for å kunne bidra på vår måte.
Foruten å ta for oss forsøk som allerede er lansert for å bryte ut av den nåværende ”fossilsøkonomien”, vil vi se på hvilke muligheter land i Sør - som i dag er involvert i, eller står foran, utnytting av nye petroleumsforekomster - har til å endre på de utbyggingsmodellene som det nåværende økonomiske systemet presser fram.
Årets tiltak følger opp pilotsprosjektet høsten 2008, som tok for seg Ecuadors forslag om å la være å utvinne oljereservoaret i Yasuni - ITT- parken for å berge regnskogen, livsgrunnlaget for indianerbefolkningen og den svært rike biodiversiteten i dette området. Dette prosjektet belyste problemstillingen vår svært godt ved konkret å gå inn på spørsmål som:
I hvor stor grad bør olje og gass brukes som energikilde?
Er det nødvendig å beholde nåværende utvinningstempo for at den globale økonomien ikke skal bryte sammen?
Kan en reduksjon være med på å framtvinge andre energikilder og bevare petroleumsressursene til andre, for folk flest og miljøet, bedre formål?
Eller vil en reduksjon gi negative miljømessige effekter ved at f. eks mer forurensende energikilder erstatter oljen/gassen?
Hvor mye hensyn skal tas til å bevare lokalsamfunn og økobalanse i forhold til nasjonale og globale økonomiske behov for mer energi?
Da temaet var oppe på fjorårets Globaliseringskonferanse viste den norske regjeringen en reserverte holdningen til Ecuadors oppfordring til det internasjonale samfunnet om å kompensere for å la oljen bli liggende ubrukt i Yasuni.
Dette i kontrast til andre europeiske land som Tyskland har lovet å gi 15 mill € i 13 år til et lokalt trust fund for å la olja ligge i bakken og utvikle alternativ energi. Kan hende gjør Spania det samme.
Hvorfor Tyskland gjør det – mens Norge ikke gjør det? Hvordan opptrer i det hele tatt Norge som aktør overfor Sør? Norge skal utvinne olje fra utviklingsland (olje for utvikling) mens Tyskland og EU har majoriteten av verdens
patenter innen fornybar energiteknologi. Vi ser altså også på Norges rolle og ansvar som mektig oljenasjon.
Yasuni som alternativ slipper vi ikke. Ecuador vil uansett jobbe videre med prosjektet, både overfor Norge og andre land, og vi ønsker å bidra til at de får slippe til med sine synspunkter også i fortsettelsen.
Men i dette prosjekt gjør vi videre og ser på flere andre måter som oljen forvaltes på, og har konsentrert oss om tre områder:
- Latin/Sør-Amerika og Petroamerica
- Vest-Afrika og Ghana spesielt
- Midt-Østen og her Irak
Petroamerica - kretsløpøkonomi
I Latin/Sør-Amerika ser vi på arbeidet med å koordinere Latin-Amerikas olje- og gass industrier i et felles energiselskap, Petroamerica. Petroamerica- konseptet drøftes av myndighetene i Venezuela, Bolivia, Argentina, Ecuador, Trinidad, Cuba og Brasil. Dette fellesselskap kontrollerer 11.prosent av verdens oljereservoarer. Petroamérica er en strategisk brikke i den integreringsprosessen som de demokratiske regjeringene i regionen har iverksatt for å få mer råderett over bruken av egne naturressursene og for å bekjempe fattigdommen og ekskluderingen av store deler av befolkningen.
Petroamericas mål er å bruke petroleumsinntektene til vidtrekkende sosiale programmer og utvikle en økonomi som overskrider oljealderen og er bærekraftig også i et økologisk perspektiv, ut i fra en såkalt kretsløpøkonomisk tenkning. Det sosiale aspektet med utvinning av petroleumsressursene, dvs. hvem skal nye godt av verdiene som realiseres, er et viktig kriterium her. Vi spør:
Vil Petroamerica-prosjektet være et eksempel til etterfølgelse og har det muligheter til å lykkes?
Vest-Afrika - Folkelig krav om innflytelse
Flere steder har oljeutvinninga ført til strid med lokalbefolkning. Slik som i Nigeria, hvor det tidvis har vært krigstilstand hvor grupper fører krig mot oljeselskapa som de mener undergraver deres livsform og næringsgrunnlag. Staten, som har gjort avtaler med oljeselskapene, hevder at virksomheten vil komme disse gruppene til gode også.
Vi spør: Hvordan skal vi bedømme dette? Skal vi gripe inn i hvordan fattige nasjoner - som ønsker å høste av naturressursene - forvalter og fordeler oljerikdommen sin?
Er det positive erfaringer å hente fra de siste 30 åra med utvikling av norsk petroindustri?
I Ghana, som står på terskelen til ”oljealderen”, har spørsmålet for hvem blitt reist fra det sivile samfunnet allerede før produksjonen er satt i gang. Her vil vi gjennom prosjektet søke å belyse hvilke sosiale og miljømessige utfordringer den kommende oljevirksomheten vil få ved å slippe til stemmene fra grunnplanet som har begynt å organisere seg.
Irak - Oljeran på koloniviset
I Irak har vi det klassiske sceneriet hvor de store oljeselskapene søker å utnytte ressursene mest mulig profitabelt i kjølvannet av en krig som mye handler om å få kontroll over oljen.
Vi spør: Hvordan vil dette virke inn på et globalt forsøk på brudd med ”fossilsøkonomien”? Og hvilke følger vil det få for folk i Irak? Hva skal vi i Norge mene om at StatoilHydro og DNO deltar i dette på et vis som gjør at de oppfattes å blande seg inn både når det gjelder den nye omstridte oljeloven i landet og hva slags føderalstat Irak skal bli?
Så store spørsmål ønsker vi å få belyst på denne konferansen. Med oss har vi innledere fra de nevnte geografiske områdene, dvs. Daniel Rico fra det Latinamerikanske oljefagforeningsforumet. Siden lederen for Petroamerica, Nelson Martinez måtte melde avbud i siste øyeblikk, har vi vært så heldige å få Latin-Amerika ekspert og journalist, Eirik Vold, til å steppe inn i stedet. Fra Ghana har vi - som annonsert - leder for den folkelige bevegelsen Integrated Social Devolopment Center, Bishop Akologo og fra Irak den tidligere oljeministeren, Issam Al- Chalabi.
Vi har også en sterk norsk gruppe av innledere og paneldeltagere: Oljehistoriker Helge Rygvik som innledningsvis vil gi oss det store bakteppet, i paneldebatten i ettermiddag stiller Petter Nore fra NORADs programavsnitt Olje for utvikling, vi har med Terje Osmundsen nå visedirektør i solenergiselskapet Scantec Solar Osmundsen har lang fartstid fra ledende jobber innen norsk oljeindustri, blant annet har han vært direktør i Saga Petroleum og i NHO. Han utfordret nylig norske myndigheter i en kronikk i Aftenposten: ”Tåler vi mer olje?” (11.oktober) Fagforeningene i oljebransjen er godt representert med administrasjonssjef Espen Løken i Industri Energi og Terje Nustad, leder i SAFE.
Foto av Sturla Flem
