Tåler vi mer olje?

Ingen forventer at oljenasjonen Norge skrur igjen kranene, men Regjeringen kan sette målkonflikten på dagsorden i internasjonale fora.

TERJE OSMUNDSEN, direktør i Scatec Solar 

Samtidig som Regjeringspartiene velger å utsette spørsmålet om leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen, kommer en ny rapport fra International Energy Agency (IEA) som viser at det haster med å stanse veksten i verdens forbruk av fossile brensler. FNs generalsekretær Ban Ki-moon advarer mot en utvannet klimaavtale, og oppfordrer spesielt de rike landene «om å gjøre sitt ytterste for å redusere utslippene fra alle mulige kilder». Skal Norge gjøre sitt ytterste, kommer vi ikke utenom det ubehagelige spørsmålet: Hvor lenge skal vi være blant dem som i realiteten bidrar til å øke utslippene forskerne stå sterkt advarer mot?

Mange delaktige

Vi er mange som på en eller annen måte har vært delaktige i «det norske oljeeventyret». Som en av premissleverandørene for oljepolitikken tidlig på 1980-tallet, og senere direktør i Saga Petroleum og i NHO, var jeg med på å legge grunnlaget som ledet til det høye lete- og utvinningstempoet i forrige hundreår. I dag har vi kunnskap som tilsier at vi må spørre om hvor lenge vi har rett til å lete etter stadig mer olje og gass. Årsaken er at målet om maks to graders oppvarming tilsier at de fleste ikke-oppdagede fossile ressurser blir liggende i bakken.

Forrige måned presenterte utviklingslandet Ecuador, med en oljeproduksjon på en åttendel av den norske og en befolkning som er tre ganger større, et forslag som vil skape hodebry for klimaforhandlerne i København. Tilbudet går ut på at de rike landene kjøper klimakvoter av staten Ecuador, i bytte for at landet skrinlegger planene om å utvinne 900 millioner fat olje i et regnskogområde. «Vi må angripe årsakene til klimaforandringer» sier landets utenriksminister.

Historiens dom

Det uvanlige forslaget fra Ecuador leder tankene til valgene som oljelandet Norge skal gjøre i nær fremtid. Og til hvilken dom historien vil felle over valgene vi har gjort. I boken Feber. Historia om norsk olje og gass peker forfatterne Gudmund Skjeldal og Unni Berge på at Norge de siste 20 årene har ligget på verdenstoppen i utvinningstakt, sett i forhold til størrelsen på gjenværende reserver. Vi har eksportert olje og gass som har tilført i størrelsesorden 15 milliarder tonn CO{-2} til atmosfæren, og vi har bidratt til å holde oljeprisene lave – og på den måten medvirket til å forlenge verdens avhengighet av olje.

Jeg sier ikke at Norge er en klimaversting. Det er sikkert rett, som næringen hevder, at norsk olje- og gassnæring er mindre forurensende enn tilfellet i mindre utviklede land. Sant er det trolig også, at eksporten av naturgass til dels har erstattet bruk av kull på kontinentet. Men forestillingen om den miljøvennlige norske oljepolitikken må ha blitt en sovepute. For hva kan det ellers være som kan få en statsråd til å uttale i valgkampen at åpning av nye leteområder i nord ikke har noe med klimapolitikk å gjøre?

Undergraver målet

Hvor mye kull, olje og gass kan verden forbrenne, uten at det undergraver målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader? Det er spørsmålet som stilles av to ulike forskerteam i vitenskapstidsskriftet Nature. Studiene konkluderte med at verdens samlede «karbonbudsjett» utgjør mellom 300 og 500 milliarder tonn. Det betyr med andre ord at verdenssamfunnet ikke kan tillate seg å ta i bruk mer enn 40–60 prosent av de ca. 800 milliarder tonn karbon som allerede er oppdaget i form av kull, olje og gass. Hvis forbrukstrenden fortsetter som nå, har vi brukt opp hele kvoten innen 2050.

Hva kan det da skyldes at rike land som Norge, Canada, USA, Australia og Russland – som alle har sluttet seg til målet om maks to grader oppvarming – fortsetter å åpne nye områder for leting etter kull og olje? Svaret til Statsminister Jens Stoltenberg og de andre statslederne har så langt vært at det er opp til de globale klimaforhandlingene å bli enige om tak for de totale utslippene. Målet er at den vasne Kyoto-avtalen skal erstattes av en avtale med forpliktende og ambisiøse utslippskvoter for alle de store landene. Dette vil lede til en kraftig økning i prisen på karbon, og dermed gjøre det lønnsomt å rense eller erstatte energiforbruk basert på fossile kilder.

Kvotestrategien

Kvotestrategien bygger på besnærende og logisk argumentasjon. Men for å være virkningsfull, anslår den nye IEA-rapporten «World Energy Outlook 2009» at de globale utslippene av klimagasser må reduseres til 26 milliarder tonn CO{-2}- ekvivalenter innen 2030. Det er en reduksjon på hele 40 prosent i forhold til det såkalte Referansescenariet, der også effektene av allerede vedtatte klima- og energitiltak er innarbeidet. Uttrykt på en annen måte innebærer stabiliseringsmålet at USA og Canada kutter sine utslipp fra rundt 20 til ett tonn CO{-2}-ekvivalenter pr. innbygger innen 2050, og Europa fra ti til ett. For å muliggjøre omstillingen, anslår IEA at CO{-2}-kvoteprisen, den såkalte prisen på karbon, må stige til 110 dollar pr. tonn innen 2030.

Stoltenbergs strategi

Dessverre er det intet som tyder på at København vil klare å levere den forpliktende og ambisiøse avtalen som Stoltenbergs strategi hviler på. Dermed havner vi som oljenasjon i en etisk knipe: Skal vi fortsette å lete etter og produsere så mye olje og gass som markedet vil ha, eller skal vi følge oppfordringen fra FNs generalsekretær om å kutte der vi kan?

Samtidig som ansvarsbevisste ledere over hele verden strever med å få støtte blant sine folkevalgte og interessegrupper til en mer ambisiøs klimapolitikk, sliter norske politikere med spørsmålet om å åpne nye områder for oljeleting i nord. Nå er det vår tur, sier folkevalgte og bedrifter i Nord-Norge, og selvsagt ikke uten grunn. Men ønsket om økt verdiskaping i nord fritar oss ikke fra ansvaret for å vurdere beslutningen både ut fra lokalmiljøets og det globale miljøets tåleevne.

Skru av kranene

Nå er det ingen som vil forvente at Norge bokstavelig talt skrur oljekranene av. Vår olje- og gassvirksomhet er viktig for importlandenes energibalanse og forsyningssikkerhet. Men det Regjeringen kan gjøre, er å sette målkonflikten på dagsorden i sentrale internasjonale fora. Vi kunne for eksempel ha foreslått at IEA utreder spørsmålene: Hva betyr målet om maks to graders oppvarming for visjonene om å utvinne de antatt store petroleumsressursene i Arktis? Er utvinningen av olje fra tjæresand forenlig med G20-landenes mål på klimaområdet?

Kanskje er det urealistisk å håpe på at et slikt initiativ skulle komme fra en oljenasjon.

Forsone seg

Til det er de økonomiske og politiske interessene bak dagens petroleumsøkonomi trolig for store. Det er kanskje like greit å forsone seg med at det er slik. Men da må vi få slippe å høre igjen, at Norge er et foregangsland i den globale kampen mot klimaendringer.

På den annen side: Oljealderen går uansett mot slutten, så hvor mye har vi egentlig å tape på å starte omstillingen nå? Å handle «føre var» er kanskje ikke noe som teller i neste års statsbudsjett, men det hører utvilsomt til vår opplyste og langsiktige egeninteresse.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3313720.ece